90 minutter
Vanligvis går 90 minutter relativt greit.
Det er mange 90 minutters økter i løpet av en dag.
Jeg pleier å puste ok.
Hender jo at pulsen øker,
at jeg er lei meg eller sint,
men sjelden 90 minutter i strekk.
Kinofilmen snurrer i disse dager.
Den heter 90 minutter.
90 minutter med 3 menn med vanskelig følelsesliv.
Eiesyke.
Eiesyke i parforholdet.
Det er vakker filming. Fantastisk musikk.
Lydene så sterke.
Så jeg pustet nok ikke særlig godt.
Etter hvert kom det kjente klaustrofobiske trykket på halsen.
Litt svimmelhet.
Klumpen i halsen.
Mistillit til mennesker.
Etter 90 minutter tenkte jeg..
Vel, jeg jobber jo med dette.
Rått og brutalt.
Og jeg tenkte, hva gjør jeg med en sånn jobb?
Jeg burde solgt blomster.
Laget buketter.
Klippet blader.
Til vakker musikk.
Så kunne jeg trodd på det rene, skjøre, vakre,
i økosystemets dynamikk.
Vel, her er jeg.
Etter en sterk filmopplevelse.
Har du ikke sett den, gir det vel ikke mening det her.
Men jeg må si,
at høstluften gjorde godt etter 91 minutter.
Men jeg er veldig lei meg.
Enkelt og greit.
Film er bare film.
Men .. så er det ikke helt sånn.
Kommentarer
4 kommentarer til “90 minutter”
Hei.
Takk for rådet, skal la være å legge planer for timene etter filmen.:)
Akkurat når en skal skrive blogg, og om en skal være «ekte» eller ikke, er kanskje mye avhengig av hva målet med bloggen er, og hvilke tema en er opptatt av. Selv synes jeg det er en fordel med ærlighet i det meste en gjør, men at jeg kan tenke meg litt om likevel. Jeg ønsker for eksempel ikke at det jeg skriver skal oppleves som støtende.
Jeg opplevde ikke det du skrev om filmen som overladet.
Jeg tenker også slik at det er ikke så farlig å skrive lett og spontant om jeg flommer over av gode følelser, men at det kanskje er lurt å veie ordene litt om jeg for eksempel er sint. Målet med min egen blogg er ikke å tømme meg for følelser som jeg sitter med der og da, men å løfte verdier opp i lyset for meg selv, og også for de som måtte være interessert i sånt. Så jeg bruker meg selv og små hverdagslige ting som bakteppe for disse verdiene. En trenger ikke alltid å bruke dynamitt for å flytte en jordhaug. Det går med ei skje også.:)
Blomster er sikkert greit å arbeide med. Farger er fint. Selv arbeider jeg jo med kunst, men jeg må innrømme at jeg maler få blomster. Jeg lagde en gang i tiden mye keramikk som var blomsterdekorert, men nå er det noe annet i meg som driver meg framover. Jeg tror det er mer en trang til å åpne opp for tema vi ikke alltid snakker om.
Og Den fabelaktige Amélie fra Montmartre er jo skjønn da.:)
Bjørn
🙂 !!
Takk, i like måte!
og ja, det er jo fordelen med hoder, det er plass til mye der inne. Men i går kveld var det ikke helt sånn, derav bloggen. Jeg har lurt på om jeg skal la være å blogge i sånne stunder, for det blir verken en snerten tone eller en faglig en. Men men, ekte blir det i hvert fall, hvis det er av interesse.
Og jeg hadde også noe av den samme opplevelsen med pianolærerinnen.
Men 90 minutter synes jeg var… mer.. realistisk .. for meg, og det gjorde den ennå sterkere.
Jeg må legge til at jeg har kommet meg nå, og vil gi filmen en god anmeldelse. Men i går kveld var jeg litt opprevet, og da får jeg alltid lyst til å jobbe med blomster. Mitt «del-jeg» som liker det vakre og enkle, som vil være i fred og være en Amélie-fra-Montmartre, eller lignende.
Ha en fin dag! Og god film! … et lite tips: ikke ha planer etter de 91, vent til neste dag 😉
Kjæresten min nevnte senest i går at vi burde se den filmen. Så vi kommer nok til å gjøre det. Selv om jeg gruer meg litt. Det er ikke alt jeg er sikker på at jeg vil slippe inn i hodet mitt lenger. Likevel føles det riktig å se denne filmen.
For noen år siden så jeg en annen film som gjorde sterkt inntrykk, den var fransk, og het Pianolærerinnen. Den sitter fremdeles i hodet mitt. Også den filmen handlet om relasjoner. Og hvor vonde de kan bli. En film som likevel anbefales, for de som liker annet enn Hollywood.
Fordelen med hoder, er at det alltid er plass til mye fint der, selv om en også slipper inn noe problematisk.:)
Ha en fin dag.
Bjørn