Jeg skal fortelle deg en liten historie.

Det handler om en jente. 4 år. Hun skal endelig få danse sin første ballettforestilling.
De selebre gjestene er mamma og pappa, og de andre foreldrene.
Hun står på første rad.
Klokkeklar.
Smilet er bredere enn ansiktet selv.
Kroppen rak, i rosa drakt.
Det hoppes og danses, snurres og sprettes.
Med ett er det noe som opptar den lilles bevissthet.
Det er en tanke. Den var fin, og kan ikke bare få sveve videre.
Så hun stopper opp, og griper fast i tanken.
I øyeblikket står hun der med følelse av noe spesielt.
4 åringen har et av disse øyeblikkene, som bare er sitt.
Med ett hører hun det ropes hennes navn.
Kriiiisstiiina, du må følge med.
Og med ett blir den ytre verden viktig igjen.
Foreldrene smiler over den lille kroppen som sto stille mens de andre fulgte dansens program.
4-åringen rødmet. Igjen hadde hun gjort det. Blitt grepet av noe indre.

Hun lovet seg selv allikevel,
tross ydmykelsen, så skulle hun være tro mot dagdrømmen og øyeblikkets tilfeldige puff.

Karusellen- Livets karusell
Men så ble hun voksen.
Karusellen gikk hun villig på.
Livets karusell.
Utdannelse med høye krav.
Ekteskap. Og nydelige små.
Jobb, hus, barn, forhold hjemme, forhold jobb.

Brått ble det vanskelig når barna helst skulle leveres med regntøy- i tilfelle det regner, vinterdress- i tilfelle det snør, og vårsko – i tilfelle våren dukket uventet frem. Jobben føltes full av viktige gjøremål, som summert ble alldeles for viktige for en person alene å håndtere. Ingen øyeblikk fikk lenger gå rolig inn, og bli for en stund, for så å fly videre.
Farten var for stor til det.

Det var noen skyer som måtte ses grundigere på…
Når den etter hvert voksne damen så hopper av karusellen for en liten stund,
lurer folk på hvor hun blir av. Hva gjør du hele tiden? Hvorfor svarer du ikke sms, telefon, mail?
Hva er det som tar så lang tid?

Jeg vet ikke, sier jeg da. Det var noen skyer som jeg måtte finne ut hvilken figur var bare.
Det var et portrett i den avisa jeg måtte lese 4 ganger, for det var et snev av noe.. noe jeg ville lese mer av.
Jeg må igjen se om skyene har laget spennende konstellasjoner. Og lytte etter .. om det er noe nytt.
Det tar også tid å lytte etter stillheten.
Lytte etter egne tanker.
Når karusellen har gått så fort så lenge,
så er det kræsjlanding å hoppe av.
4-åringen begynner å komme seg nå.
Skrubbsårene etter hardt fall får gro.
Det er verdt det.
Dette er ekte.
Dette er meg.
Hvor har du vært hele tiden?
På en karusell. Livets hektiske karusell, svarer en smilende men trist kvinne.
Men, du lovet jo å aldri bli slik, sier 4-åringen.
Du lovet jo meg å alltid ha tid til dine drømmer.
Ja, men karusellen går så fort noen ganger vet du.
Oppgavene hoper seg liksom opp.
Og farten så stor at det blir skremmende å hoppe av.
Men jeg har sett på skyene, som du pleide å gjøre.
Og de ser fortsatt like ut, kjære deg.
Jeg er her ennå.

Å være tro mot seg selv
Når man har mistet seg selv, i farten, så vet man ikke lenger hva troskapet handlet om.
Men hvis man finner det igjen, da husker man.
Allikevel.

Godnatt