Sjøormen
Jeg sitter med bena plantet på Seljord. Sjørormen skal leve i dette nydelige vannet. Sjøormen valgte jammen et unikt sted. Vakre fjell omkranser innsjøen. Telemarksdialekten er samstemt med naturen.

Barna ser med store øyne når jeg forteller om sjøormen fra Seljord. Jeg glemmer meg litt, og er langt inne i en spennende verden. Sjøormen var større enn det lengste tog, med lysende øyne og røtter tilbake til dinosaurtiden. En rest av oldtiden. En dag var en stakkars roer ute i vannet, skulle prøve fiskelykken for en ekstra god kvelds til barna. Men på kroken kom ikke en fjellørret. Ut fra vannet kom en skapning så stor, med lysende øyne og når mannen ikke trodde den kunne bli større, reiste halsen seg ennå lenger, så høyt at den nesten stanget med månen. Mannen holdt på å tippe båten. Han ropte på Gud, deretter sin gamle mor, deretter ga han opp. Sjøormen tok mulen inntil mannen, lagde noen rare lyder og ga seg deretter i vei. Det var et storslagent syn der den buktet seg lydløst i vannet, med spor av drage på ryggen sin. Brått hørtes et plask, og deretter var alle spor borte. Mannen satt med munnen åpen, kroppen var paralysert og hjertet slo på sitt raskeste noen sinne. Der satt han, i lang tid, før han fortumlet seg hjem til huset. Siden den gang har sjøormen vært den mest berømte skikkelsen i Telemark. Og nyheten har nådd verden rundt, og alle håper å få se spor etter dragens, dinosaurens og mammutens havslektning.

….Og jammen tror du ikke at jeg – der oppe i utkikkstårnet- fikk et glimt av den store fryktinngytende skapningen der den buktet seg majestetisk gjennom bølgene. Jeg skalv i knærne, og kjente et sug i magen. Jeg trodde ikke på sagnet før i dag, og nå kan jeg aldri bli den samme.

Ops… Barnesinnet. Så grenseløst, rikt og sårt
Barna glemte jeg mens jeg fortalte. Brått så jeg fire store øyne, som hadde glemt å blunke siden historiens begynnelse. Jeg tenkte: å nei. Nå gir jeg dem litt av min akilleshæl. Fantasiens verden som både skremmer og skaper.

Fantasi og sårbarhet, hånd i hånd
I aftenposten kunne jeg i går lese at psykologer har forsket på fantasi og sårbarhet. Skuespillere ble funnet å være mer sårbare enn andres yrkesgrupper, men også med høyere evne til fantasi og innlevelse. De tolket funnet som at yrket påvirket dem – og de ble mer følsomme, at det å leve seg inn i andres følelsesliv og bruke kreativiteten aktivt, økte fantasievnen.

Sterk fantasi er ikke som psykosen. Fantasiene er tankespill, hvor individet vet at det er noe selvlaget. Men det går allikevel ikke et skarpt skille. Alle med sterk fantasi vet at det påvirker realiteten. Å gå i mørket kan medføre problemer, hvor tankespillet kan ta av, litt styrt av frykt. For eksempel. Eller at dagdrømmene er bedre enn historietimen. For eksempel.

Tilbake til barnesinn og oppdragelse
Bør barn egentlig lese mer faktabøker og mindre eventyr? Er det uheldig med tankespillet? Eller er det utviklende? Skaper det sårbare mennesker? Eller sterke mennesker? Rike?

Det kan være nyttig å tenke gjennom hvilke eventyr en presenterer for barna. «Det ble folk av oss også» sier broren min når jeg sier at eventyrene jeg fikk ta del i som liten var i skumleste laget. Femhoders troll, stemødre som ville drepe for å være vakrest, forkledde skikkelser og svart-hvitt tenkning. Men «folk» er vi jo fra før. Ingen kunst å bli voksen, men følelsesivet er avansert og finurlig. Verdt en gjennomtenkning…. Så… På slutten av historien sørget jeg for å si at jeg fant på litt for å gi dem spenning.

Men akkurat når det gjelder denne sagaen er den jo faktisk også sann, og jeg kan jo ikke lyve heller. Ryggen var dekket av de vakreste mønster og bevegelsene som en danser. Det er klart at den bor der, og alltid vil gjøre det. Så.. realiteten må jo bare frem!