I samtale med min kollega ble jeg svar skyldig.
Jeg sa at jeg syntes fryktelig synd på Thorkildsen, det å streve med skader i et internasjonalt mesterskap.

Målrettet arbeid
Når noen jobber hardt og målrettet, med høy grad av selvdisiplin, mange kjedelige delmål, høyt fokus og styrke, da blir jeg imponert. Jeg tenker ikke alltid da på om de er gode familiepersoner, om de er snille, om de er kloke. Det er jo en slager når de har både vett, karisma og virker snille, men det er nå ikke det som kreves for å kaste langt. Jeg liker idrett, og setter pris på underholdningen. Mennesker er jo ikke suverene i fysikkens verden; dyrene er jo ofte raskere enn oss, sterkere enn oss, har bedre utviklet syn og hørsel. Men det handler om å være best blant oss, i konkurransen.

Ingen lek
De olympiske leker er jo en lek, men ikke bare det. Fra antikke tider har det vært alt annet enn spøk. Målet var ikke å delta, det var å bli mester. Alt annet var et nederlag, og utøverne som ikke nådde til topps kunne bli utsatt for spott og spe. Nå er vi jo snillere. Nå er det business, de tjener penger på idretten og vi respekterer bronsemedalje, vi respekterer magesjau, vi forstår 30.plass, og vi hyller vinnerne. Ikke verre enn det.

Svar skyldig
Men tilbake til min samtale med min kollega. Han hadde akkurat avsluttet praksis ved kreftavdeling ved Rikshospitalet. Jeg sa at jeg synes så fryktelig synd på de idrettsøverne som pådrar seg sykdom eller skade rett før mesterskap. Han så på meg. Lenge. Grundig. Så smilte ham. Ja,ja… og jeg som synes synd på alle de som jeg har gitt dødsbudskapet siste måneden.

Livets paradokser
I møte med alvorlig sykdom, døden og krig blir lite annet viktig.
På nyhetene blandes sendinger om 5000 døde i Syria
– opp mot mulig strekk i Thorkildsens legg, eller hva det nå er.
Da blir det litt paradoksalt.
Jeg ser det.
Det blir paradoksalt at nordmenn ikke hopper av glede til jobben også, når vi ser hvordan spanjolene strever.
Det blir paradoksalt når noen bruker penger på silikon mens andre ikke har penger til mat.
Det blir paradoksalt å være trist fordi man såret én person, mens Assad henretter tusenvis.
Det blir paradoksalt å være opptatt av sminke, mote, utseende når noen sulter.
Sammenligninger er kanskje viktig; for å skaffe seg oversikt og få perspektiv på ting.

Men kunsten ved livet er nettopp å glede seg over de små tingene også.
Med god samvittighet.
…så jeg håper vi får ett gull hjem i kofferten 😉 og at idrettsutøverne får lønn for strevet.
(Og selvfølgelig, jeg vet at det ikke er jeg som får gullet. Men jeg føler meg jo litt bedre da, dersom vi får gull i roing og spydkast. Sier det ikke noe om meg, som norsk? Ikke det nei. Ja, ja… Jeg later som det!)