«Å miste en forelder er som å miste et fotfeste, uansett relasjon» sa Linn Ullmann i et intervju.

I dag leste jeg på facebook en jevnaldrende som sa det var 8 år siden nå, at mammaen døde. Og at hver dag gjorde det vondt. Fortsatt.

Hadet pappa
Jeg snakker av erfaring, som så ofte med mine innlegg. For meg, jeg var såvidt 20 år, og ett av fotfestene ble revet vekk. Det var til en viss grad ventet, men det var som et vondt rykk i kroppen. Noen tok fra meg noe, og igjen satt jeg med minnene. Og vissheten var vond, om at nye minner ikke ville tilkomme.
Der satt jeg, med minnene om en kompleks relasjon.

Relasjoner til sine foreldre er jo faktisk ofte komplekse. Jo mer komplekst- jo mer kompleks sorg. Ikke nødvendigvis en dypere sorg, men en krevende en.

Bør sorg være en diagnose?
Det er jo å forvente dette tapet, tapet av å miste sine foreldre i løpet av ens liv. Men likefullt; vondt gjør det og endret blir man. Ofte.

Noen mener at det skal være mulig å sykemelde seg i en sorgprosess. Rett etter tapet.

Det er ikke godt å si hva som bør være diagnoser eller ikke. Men at det er en psykisk lidelse å sørge, det blir å gå for langt, mener jeg. Det er naturlig å kjenne sterk smerte, sove dårlig eller miste tankekraft, i en periode. Er sorgen like sterk gjennom et helt år- eller flere år, vel da kan det indikere en kompleksitet innen lidelsesfeltet.

Som bølger på havet – ikke styrt av klokken
Problemet med den tankegangen om at det er en diagnose, er at sorgprosessen er individuell og ujevn i tid. Folk rundt venter ofte at sorgen skal være sterk først, deretter avta. Folk vil derfor forstå tilbaketrekking rett etterpå, men synes det er ille hvis det skjer lenge etterpå. Folk er rede til å gi en ekstra klem uken etter, men året etter er det nok glemt.

Det er viktig å si at det er lenge siden en tenkte at sorg går i faste faser. I for eksempel 7 trinn, i en gitt rekkefølge. Slik er det ikke.

Sorgen kan komme som bølger på havet; en tsunami en uke- og et stille vann neste. Kanskje det stille vannet først, deretter en brå tsunami. Eller ingen tsunami i det hele tatt, kun et rolig dempet vann med hvite roser.

Tiden leger
For meg er det snart 14 år siden. Og selv om jeg fortsatt kan få en stor bølge over meg, hvor det er vanskelig å svømme, så er det ingen tsunami-trussel lenger. Ingen spør om bølgene er der, men det er også greit. Men når facebook-meldingen kom fra en nydelig kvinne, som tenkte på sin mamma hver dag, så kom jeg på; jo det gjør også jeg, pappa. Hver dag. Sånn er det vel.

Lærdom
Man kan vokse på motgang, det mener jeg. Hvis motgangen ikke er for sterk.

Hva har jeg vokst på?
Jeg har kjent på kroppen at døden er en del av livet. Jeg liker det ikke særlig godt. En annen lærdom er sikker, at jeg er mer takknemlig for dagene jeg har – med de viktige mine. Jeg har også lært at jeg er redd for å sette en demper for andre, ved å vise tristhet. Jeg har tenkt at folk trenger positive folk, og lært at det er lettere sagt enn gjort å dele vonde opplevelser med andre. Ennå en ting har jeg lært, uten at jeg kaller meg klok, det er at jeg ser at jeg har et ansvar for mine små, å forsøke å leve sunt. Jeg vil være så lenge som mulig på planeten, frisk i sinn og kropp, lenge nok til at jeg kan se mine fremtidige oldebarn løpe rundt med føtter små som jordbær. Det er ett mål å sikte mot det!

Carpe Diem!