Det er nå
Han dultet i meg. Det er nå.
Himmelen brenner.

Det var irriterende.
Sint for å bli vekket.

Senga og søvnen var tung å komme ut av.
Tøflene kalde.

Gå frivillig ut.
I 15 minus.

Den store boblekåpa ble dratt på.
Hun angret seg.
Stønnet.
Mer irritert.
Så tåpelig.
Ut av senga, for hva?
Nok en naturopplevelse?

Det luktet kaldt.
Det knitret under tøflene.
Frostrøyken på utpust.

Dans
Søvnen føyk vekk fra øynene i det de vendte blikket oppover.
Dansen på himmelen, mellom grønt, rosa og hvitt.

Brått var det hele over.
Nordlyset hadde vel danset videre til andre steder.
Eller blitt borte.

Hun så på ham som hadde dratt henne ut av drømmeland.
Smilte. Lenge.

Rutinevelde
Det er viktig med rutiner, spesielt når man har ansvaret for barn.
For at kabalen skal gå opp, for forutsigbarhet og for økt trygghet.
Rammer er godt å ha.

Så jeg stemmer for rutiner i hverdagen.
Men noen ganger tenker jeg at spontaniteten kan gå tapt.
Når klokka ser ut til å styre.
Når reglene overskygger.
Boksen blir trygg.
Kanskje trang?

En gang i ny og ne, er det godt å bryte rutiner.
Ikke med ekstra godteri, ekstra tv eller 2 timer ekstra dataspill kanskje?
Men en ekstra opplevelse, om det så er midt på natta.

Takk for nordlyset,
du som var
ikke rutinenes far.