Nå har jeg registrert meg på Bloggurat.

En dråpe i havet
Blogging er jeg ikke alene om. Når jeg innimellom tar meg tid til å utforske bloggverden ser jeg at jeg er som en dråpe i havet. Det blogges om trening, kropp, mote, skjønnhet, foto. Kjendiser har sine egne blogger. Bildene er freshe. Hager, møbler, blomster, barna. Bloggene ser lekre ut. Noen har ikke så freshe blogger, og blogger med et publikum innenfor sin nisje. Noen er personlige, grundige, kloke, søte. Noen er private. Noen er overfladiske.
Det er allverdens der ute. Noen fotomodeller har 10000 følgere. 400 lesere daglig. Og kule reklamer.
De har registrert bloggen sin her og der. For å synes i verden.
Det er jo ikke gøy å blogge uten respons.

Min blogg er jeg fornøyd med. Føler jeg har funnet min nisje,
faglig blogghobby for å nå ut med det jeg prosesserer daglig, og for å få respons.
Kanskje for å oppnå nye muligheter i det skriftlige format.

Jeg skulle alltids sett at det var ennå mer gnist i pennestrøket.
Ennå mer faglig dybde, med de hotteste teoriene presentert grundig.

Jeg skulle gjerne hatt flere lesere som inspirerte meg med sine kommentarer.
10.000 følgere liksom.

Men jeg er og blir enn småbarnsmamma med full jobb, venner og mange fritidsaktiviteter.
Fingrene fyker over tastaturet, og selvsensuren kan ikke bli for stor.
Da kan jeg bare slutte med en gang.

Å bli likt
Noen interessante elementer har kommet til i løpet av snaue året jeg har blogget.
Mine indre mekanismer vises også her, i det sosiale offentlige rom.
Jeg ønsker å bli likt, vise faglig styrke og vise mot.

Det er jo en vanlig egenskap å ønske å bli likt.
Det er ikke idioti i det hele tatt.
Å høre til og være godt sosialisert beskytter mot psykiske lidelser og dertil somatiske.
Å høre til og være godt sosialisert gir feedback, omsorg og glede.

Men noen kan dra det for langt, ønsket om å bli likt.
Av alle….
Å bli likt av alle er et umulig prosjekt.
Det vil skade kun deg selv å gå gjennom livet under den fanen.

Prestasjonsangst, autonomiproblematikk, konfliktskyhet-
alle kan være et resultat av at man ønsker å bli likt av alle.
Det virker trygt.
Men det er, jeg gjentar, et umulig prosjekt.

Og i det toget går visst jeg. Mitt navn og min blogg står på den fanen.
Jeg ønsker at alle skal finne bloggen min ytterst givende.
Tåle mine meninger, tåle den lille vrien ut av den konforme psykologrollen, og sette pris på at jeg tør å bevege meg ut av komfortsonen. Jeg ønsker et stort publikum, som alle finner bloggen inspirerende, tankevekkende og morsom.

Men jeg ønsker ikke å bli bundet av hobbyen.
Jeg vil ikke annonsere.
Registrere meg.
Og konflikten er at jeg på den andre siden ikke ønsker flere lesere,
da blir mine egne krav til meg selv kanskje høyere.
Da kan jeg stille meg lagelig for hogg.
Vise mine styrker, men også svakheter.

Men det er vel lurt, å stadig utfordre sine grenser – for å se om nye muligheter kan komme i sikte?
—derfor registrerer jeg meg på blogglisten. Sammen med de hippe- som ikke har nesa i bøker dagen lang 😉