Jeg gikk i mine egne tanker.
Hørte lite rundt meg.
Så lite.

Tankene var litt nedfor-tanker.
Humøret trist.

Jeg hadde tatt toget.
Tenkt masse.
Gått ut fra Nationaltheateret stasjon.
Til fontenen.
Lot meg ikke merke av noe.
Så på klokka.
Tenkte videre.

Gikk oppover slottsbakken.
Sukket.
Håpløst.
Blått.
Klump i halsen.

Så med ett så jeg opp.
Rundt meg.
Orange blader i sterkt sollys.
Skarp luft.
Lukt av høst.
Barn løp hit og dit.
Noen lo.
Skravlet.
Jeg tok opp speilet.
Røde friske kinn.
Klart blikk.
Oj.

Man kan være god til å lære bort dette med opperksomt nærvær
Mindfulness.
Observere nåtiden.
Kjenne.
Merke.

Men plutselig så lukker verden seg allikevel.
I noe indre mørkeblått.
Skylapper kommer på.

Misforstå meg ikke.
Det er ingenting i veien med å være trist.
Det er en naturlig følelse som er fint å ha toleranse for.
Ikke måtte stresse den vekk.
I panikk.
Tristhet kan være fint.
Meningsbærende.
Viktig.
Men det er også viktig å se etter nye veier der sperringene står.

Løvbladene kjentes kalde. Friske.
Løvbladene var virkelig vakre.
Fine årer. Håndnervet blad.

Som liten tok man med sånne hjem.
Kjøpte kontaktpapir.
Limte i bok.
Nå har jeg trampet i vei i mørkeblå verden,
uten å se.
Se.

Ah, høsten er her!
Vinteren neste.