seksulle overgrep og tabu
Det er et vanskelig tema det med seksuelle overgrep. Det gjør vondt for så mange å høre om at sånt kan ha skjedd, med barn. Det strider i mot alle følelser og all fornuft, for de fleste av oss.

I samtaler med barn, blir det også et spørsmål om troverdighet. Juridisk sett koker det ofte ned til bevismaterialet.

Bjugnsaken var en vond men nyttig sak i så måte. Det er viktig å snakke med barn på en annen måte enn den metoden politiet benyttet den gang. Barnehuset og politiet har fått økt kunnskap i møtet med barn som ser ut til å bli invadert og krenket, seksuelt.

Det er bra.

Preger voksenlivet
Men ofte så kommer ikke barna med det i det hele tatt. Det forblir barnas hemmelighet, frem til de er voksne, og rede til å stoppe den feilplasserte skammen, rede til å søke hjelp og vokse igjen.

Når barna blir voksne har de noen sår. Emosjonelt og relasjonell sett.
Hvordan skal de ha tillit, når de selv opplevde at tillit ble vondt?Hvordan skal de bli autonome, når grensene ble trampet over i en skjør fase hvor de ikke kjenner seg selv og sine grenser ennå? Hvordan skal de ha respekt for seg selv, når de har lært alt annet? Og hvordan skal de dele det vonde, det ambivalente, det kompliserte; uten å bli møtt med fordommer, ignoranse, stakkarsliggjøring?
Og når de endelig erkjenner den vonde belasten, og er rede til å jobbe med det, hvordan bør de bli møtt av fagpersoner? Med utredning? Korttidsfokus? Traumefokusert behandling? Langvarig relasjonell jobbing?

Fra tabu til åpenhet
Vel, man må vel spørre dem da. Må man ikke?
Deres erfaringer. Hva hjelper? Hva nytter? Hva gjør vondt verre?

Og her er en modig gjeng som nettopp gjør det som så mange bør gjøre mer av. De deler og vil lære oss som skal hjelpe. Se www.utsattmann.no.
30. November holder de kurs for psykologer.

Det kolliderer dessverre med et annet kurs for min del, men gjett om jeg burde vært der!

Man hjelper ikke hvis den hjelpesøkende ikke har følt seg hjulpet.
Eller er det andre meninger på det her?