De beste ikke alltid på den røde løperen
Det er ikke alltid slik at de beste er de som når lengst.
Det er ikke alltid slik at de på toppen er best.

Talentet på Metro-stasjonen
Chopin lød ut fra keyboardet.
Fingrene løp over tangentene.
Lydløst og raskt.
Klærne var ikke like vakre.
Sto liksom ikke i stil til musikktalentet.

Ingen Tone Damli glamfaktor.
Men et unikt talent. Tror jeg. Og en erfaren musiker støttet oppunder vurderingen.

Verdens beste fiolinist ikke verdt en stopp
Et eksperiment, for noen år siden.
Han stilte seg opp på gata, en av verdens beste solofiolinister.
Ville forbipasserende høre de nydelige tonene – eller ta ham på førsteinntrykk-
som nok en irriterende musikant som vil ha pengene deres?
Alle gikk travle forbi.
Ikke en stoppet.
Bortsett fra ei lita jente. 2 år, tror jeg.
Hun nektet plent å gå fra de vakre tonene.
Hun var ennå ikke sosialisert inn i stereotyp-tenkningen.
Kvalitet var kvalitet for henne, uavhengig merket på skjorta,
prisen på skoene, og vennene i kretsen.

vel, sånn er det.
Vi er enkle sånn sett.

Synes synd på? – Hvem vet?
Og jeg kan ikke annet enn å smile til musikeren på metroen og tenke at
det er synd han ikke spiller på en storscene og får mange lyttere.
Men kanskje er det jeg som er snever der.
Kanskje han ikke har de drømmene, at han når ut til flere på metroen,
tjener godt og har friheten i god god behold som en hverdags gateartist.
Hvem vet?