Det er for mange av oss vanskelig å gjøre feil.
Skammen slår oss i ansiktet når feilen avdekkes.
Feil på jobben.
Feil i parforholdet.
Feil i foreldrerollen.
Feil på kjøkkenet.
Feil på oppgaven.
Feil i resonnementet.
Feil i klestil.
Feil på kroppen.
Feil i immunsystemet.
Feil i følelseslivet.

Nei, det er lettere å vise styrkesiden.
Solsidan.

Jeg lurer på når det starter.
Frykten for å trå feil.
Er det hos 3 åringen som blir ledd av i en gjeng med voksne, når den sa en rar setning.
Sånn ledd av i beste mening.
Eller er det når det korrekte belønnes så mye at manglende belønning blir en skam i seg selv?
Er det når en forstår at for å høre til må man vise smilet, gode meninger og et velpleid ytre?

Så er det kommet forskning da, på at det å tørre å trå feil skaper suksess.
Mennesker som tør å feile, tør jo naturligvis også å prøve.
Reglene styrer ikke i like stor grad.
Andres mening ei heller.
Så kreativiteten blir utvidet. Omgivelsene blir større. Utforskningen bedre.

Så, vi får øve oss.
På å gjøre feil, og flagge dem.
Ikke vite best alltid.
Tørre å si noe som ikke nødvendigvis er klokt.
Droppe skalaen for vurdering.
Bare tenke, jeg er vanlig. Jeg har rett til å ikke kunne alt.
Jeg har rett til å trå feil. Jeg har rett til å ikke vite.
Jeg gjør feil. Er ikke perfekt. Er vanlig. Normal.
Og hvis jeg gjør feil, så kan jeg endelig finne ut riktig.

den som intet våger intet vinner.
this is the wrong road. Gertrude Stein droves on. ‘Right or wrong, this is the road and we are on it’.
Skriver hun.

Ja, sånn er det. Aksepter dersom veien du kjører ikke oser av rød løper og perfeksjonisme.
Noen ganger kjører man bare feil vei, eller ikke riktig, men så gjør man det da.
Prøver og feiler.
Fasiten har ingen. Ingen.