Er du i fasen hvor du skal velge vei i utdanning?
Hva vil du jobbe med etter endt utdanning? Hvilke mål har du?

Flere har spurt meg om hvordan det er å jobbe som psykolog.
«…Passer det for meg?» tenker noen.

Er det dit kompasset ditt peker?

Vel, hvis du vurderer psykologstudiet er du ikke alene. Det er et av de mest populærere studiene i Norge for tiden. Kunnskap om menneskets tanke-, følelses- og atferdsliv er i vinden. Kunnskap om indre dynamikk og relasjonell dynamikk. God kommunikasjon. Med ord og kropp. Psykologisk kunnskap benyttes i organsisasjoner, idretten, skolen, sykehusene- for å nevne noen.

Studiet
For å få autorisasjon som psykolog må du gå profesjonsstudiet i psykologi. Det er tilbudt i Tromsø, Trondheim, Bergen og Oslo. Som psykolog har man også mulighet til å gå videre med forskning, med for eksempel mål om doktorgrad. Det er også mulighet å være konsulent, jobbe i organsiasjoner som organsisasjonspsykolog, i fengsel, i helsedepartementet, med somatiske smerter på smerteklinikk, med mere. Det er mulig å skrive om faget i bøker, media og annet, men det er ikke veldig enkelt å få slike jobber. Journalistikk eller undervisningsutdanning (lærer, lektor) kan jo heller vurderes hvis formidling er hovedønske.

Det er en flaskehals å komme inn på studiet. Det er karakterer fra videregående som gjelder i Oslo, mens Bergen og Tromsø vel også benytter seg av karakterer fra årsstudiet i psykologi fra Universitet. Så dersom du vil bli klinisk psykolog, eller egentlig er det tilstrekkelig å si psykolog (det er jo en beskyttet tittel), så gjelder det å være målrettet på videregående skole. Du trenger mange toppkarakterer, og også en del fag må inngå. Relevante fag er biologi, matematikk, kjemi, samfunnslære, historie, norsk. Når du først er inne på profesjonsstudiet er det ikke krav om å prestere på et visst nivå. Men studiet er proppfullt av kurs, innleveringer og praksis, så det er greit å ha en stor porsjon interesse for faget.

Første del av studiet består av mye grunnforskning på normalpsykologi og abnormal psykologi. Det blir viktig å bli kjent med forskningsmetode og statistikk, om utviklingspsykologiens forskning, sosialpsykologi, personlighetspsykologi og bio/nevropsykologi. De siste årene av studiet rettes mer mot klinikk; dvs behandling av psykiske lidelser. Det blir undervisning og prøver om diagnostikk, etter ICD 10. Det blir praksis, hvor en selv opptrer i psykologrollen for første gang. Det blir klinikk på instituttet, hvor en har en klient over lengre tid, og benytter seg av video og båndopptaker for å få inngående veiledning på ens jobb, i gruppe med erfaren psykolog. Det blir å skrive hovedoppgave, embetseksamen og deretter…. hoppe ut i jobblivet.

Vel. Det er nyttig å tenke på veivalget. Hvorfor søker man ett fag og ikke et annet?
Og skal man tenke mer på utdanningens innhold, eller mer på hva man kan bruke den til i arbeidslivet?

Hva gjør man som utøvende psykolog
Innholdet i jobben som klinisk psykolog i helsevesenet, er å møte mennesker som søker hjelp. Hjelp til å forstå seg selv bedre, til å fungere bedre, få støtte og råd, jobbe med smertefulle hendelser/følelser, hjelp til å nå mål, komme ut av dårlige spiraler, med mere. Mange har plagsomme symptomer som hindrer dem til å leve et godt liv. Det kan være angst, les: frykt, kroppslig aktivering, og negative tanker. Det kan være nedstemthet, selvmordstanker, traumer, selvskading, relasjonelle vansker, søvnvansker, vansker med kropp og selvfølelse, vansker med selvhevdelse, vansker med tillit. Med mere.

De vil fortelle om noe som er vanskelig, og du vil måtte kartlegge problemene for å få et overblikk over hva pasienten søker hjelp og kan hjelpes med. Når du lander på en diagnose og plan for behandling i fellesskap med pasienten, vil en benytte et repertoar av metoder for å forstå plagene/symptomene og hjelpe pasienten til å håndtere dem bedre – ja, kanskje bli kvitt vanskene.

En benytter seg av de psykologiske metoder som til enhver tid er mest anerkjent til behandling av den type lidelse. Eller… det er det veilederen fra helsedirektoratet sier. I praksis har vel psykologer ulik kompetanse, en kan ikke ha alle metoder under huden. Det er mange fellestrekk i de terapeutiske metoder; i alle ligger et mål om en god arbeidsallianse- hvor pasient og behandler har staket ut en form for kurs, noen mål, og en ramme som inneholder hvor ofte en møtes, og over hvor lang tid.

Personlige betraktninger
Hvem passer som klinisk psykolog?
Er det noe for deg?
Er det verdt å jobbe rævva av deg for å komme inn?
Kan du like gjerne ta en bachelor, og kanskje etter hvert mastergrad, i psykologi?

Jeg….
Jeg har brukt lang tid på å skrive denne bloggteksten om psykologyrket.
Hvorfor? Når det vanligvis tar meg ca 10 minutter å skrive en ting jeg har tenkt ut… så plutselig… stopp.

Jeg tror det er fordi jeg er usikker på om mitt veivalg var det rette. Jeg ser for meg alternative veivalg, og lurer sånn på hvordan det ville vært for meg. Jeg blir nemlig litt mer alvorstynget enn jeg ønsker, på jobb. Latteren sitter løst, jeg liker å pynte meg litt, og jeg har mange flotte kolleger. Men… Det er dette med å jobbe med andres lidelse da… Er jeg robust nok? Er du? For den kliniske jobben er alvorspreget. Det sier seg nok selv.

Betraktninger om robusthet og sensitivitet
I tillegg til ønsket om å hjelpe, evne til kompleks tenkning og god oversikt over faget, er det to egenskaper jeg tenker er nyttige som kliniker. En god porsjon av både robusthet og sensitivitet.

Psykologyrket er en krevende arbeidsrolle å ha. Du skal romme andres følelser, ha evne til å sjonglere mange tanker på en gang og vurdere rette tiltak – ofte på egen hånd.

ROBUSTHET: Du bør tåle en støyt, tåle et visst nivå av konflikt, tåle smertefulle følelser og narrativer fra pasienter, og kunne gå hjem nokså i vater.

Men klart, det er grader for robusthet, for en bør ikke være «robot». Noe av det viktigste i en terapi er alliansen mellom pasient og terapeut. Allianse handler om at en føler seg møtt og forstått av psykologen, at det er en arbeidsallianse tilstede og at en jobber mot nokså felles mål. Allianse handler ofte om psykologens evne til å inntone seg pasienten. Lyttekvaliteten er viktig. Og det krever en viss finstemming av følelsessystemet. En sensitivitet.

Så jeg har landet på at sosial sensitivitet er viktig for utøvelsen av yrket. Og at derfor kan arbeidsdagene også være krevende, fordi en bruker seg selv i såpass stor grad. Av-knappen finnes dessverre ikke når dagen er over, og en viss risiko for utbrenthet og belastende praksis vil foreligge. Derfor viktig å tenke over i hvilken grad man er en person som «orker» å ta innover seg andres usikkerhet, ambivalens og smerte, og mestrer å «være der for en annen». Metodekunnskap hjelper på dette, en har masse verktøy, og er ikke en støtteperson, men følelsene kommer man nok ikke unna- hvis man er sensitiv av natur.

Har du hatt en tøff oppvekst, har du blitt vant til å være en hjelper, og føler det naturlig å gå videre den veien… er det verdt å ta et oppgjør med dette på forhånd. Kanskje søke veiledning i den fasen, og tenke om hjelperollen er noe du ønsker.

Det er en vektskål dette her Ikke lett å vite hva man skal studere…. Må du så må du, men jeg tror agendaen min her å være representant for psykologyrket med noe som ikke kommer frem i offentligheten. Psykologi er spennende og nyttig, et fag i evig utvikling, men yrkesutøvelsen nokså belastende. I helsevesenet i hvert fall….

Så hvis det som fanger deg mest er at psykologisk kunnskap om mennesket er interessant, så anbefaler jeg å prøve årsenheten først! Der får du masse kunnskap om faget. En stor smakebit på det store feltet. Jeg har lyst til å undervise på denne enheten, så kanskje vi sees en gang 🙂

Godt veivalg!