ESCAPISM – mental styring til noe annet
Fra wikipedia: ‘Escapism’ is mental diversion by means of entertainment or recreation, as an «escape» from the perceived unpleasant or banal aspects of daily life.

It can also be used as a term to define the actions people take to help relieve persisting feelings of depression or general sadness.

Escapism kan være dagdrømming, fantasier, underholdning, aktiviteter. Disse tingene er jo allright. Livet uten mystikk, kun hverdagslivets rutiner og realitetens kår er jo ikke nok for mennesket. Vi er skapende, tenkende, fantasirike og drømmende. Vi tror på ting vi ikke kan måle og se, vi får hjertebank av skjønnhet, vi drømmer og flykter. Karl Marx kalte religion «som opium for folket»- vel, det er vel nokså herlig i såfall, for de heldige troende som har hevet dopaminnivå støtt og stadig. (Ofte er det ikke helt opiumrus riktignok, i følge de troende….).

Jeg er todelt om det å flykte
På den ene siden mener jeg at det er viktig å kjenne etter. Erkjenne status quo. Er det depresjon så er det viktig å erkjenne at noe nærer depresjonen, et hjul i dynamoen som må letes frem, for å forstå symptomene. Men så lærer jeg mer og mer om det at innsikt er vel og bra, men at atferdspsykologene har gode resultater ved å hoppe ut i livet igjen, forsøke seg og følge anbefalte råd. De sier, ikke kjenn for mye etter – i hvert fall ikke de negative emosjonene. De sier, negativ grubling tjener ingen hensikt- annet enn å dytte personen lenger og lenger ned. De sier, beveg deg selv om du ikke føler for det, vær med venner selv om du ikke vil og jobb selv om du ikke får det til.

Indre reise- negativt/positivt?
Problemet mitt er at jeg oppfordrer andre og oppfordrer meg selv til en mer innovervendt indre reise – i samspill med omgivelsene- for å nå en dypere livserkjennelse om seg selv, og «sannere» retning videre, som mål.

Jeg ønsker å ta oppgjør med flukten, for å tåle savnet, sorgen, gleden, nærheten, med mere. Jeg ønsker å se hva som skjer når personen er i ro uten stimuli.

Men hva hvis man finner at man trenger å flykte fra egne følelser? At man ikke klarer å stå i de følelsene man har, og at man vil ha de vekk? Da holder det ofte ikke med en treningsøkt, en film, en bok… Det blir daglige treningsøkter og indre uro hvis den uteblir, det blir overforbruk av rusmidler, utageringer – seksuelle eller aggressive, avstenghet, isolasjon, mental usunn avkobling i form av dissosiasjon eller anorexia?

Vel, det er viktig å koble sammen elementer fra atferdspsykologi kombinert med mentaliseringsteori.

’Mentalisering’ omhandler det å ta inn og reflektere over egne og andres mentale tilstander; handlinger, følelser, behov, intensjoner (Fonagy & Target, 1997). Å ha et indre rom til å tenke om tenkning, bruke fantasi og skape forståelse, bidrar til å se menneskers kompleksitet, og til å kunne undre seg over sammenhenger og bakenforliggende aspekter ved det observerbare.

For det er ikke bare å trykke inn gassen når kroppen kjennes tung og motløs. Det er viktig å ta i mot rådene om å holde seg i aktivitet (jobb, fysisk og sosialt) og ikke søke isolasjonen, men samtidig jobbe med seg selv – bli kjent med sine dypereliggende behov, ønsker, mål…

Mentalisering er ikke bare kognitiv prosess. God mentalisering innebærer det også kropp, følelse og atferd. Det hjelper ikke bare sitte å tenke, det må handles også. Kjenne etter hvor det butter når man gjør noe, teste- prøve og feile, tåle å bli bedre kjent med seg selv – og etter hvert bli mer nysgjerrig og åpen for andre.

Flukt versus mentaliseringssterk aktivitet
Kan man forsøke å skille mellom usunn og sunn flukt? Eller for å si det annerledes, kan man skille mellom aktiviteter som er flukt-aktiviteter og aktiviteter som gjøres med følelsesmessig oppmerksomt nærvær og søken?

Trening kan for eksempel være både fluktatferd og sunn atferd. Det kommer an på hvordan og hvorfor det utføres. Hvis man løper vekk fra hjemmets konflikter, løper for å desperat brenne kalorier, løper vekk fra seg selv.. så kan en kalle det en flukt. Dersom man løper for å kjenne blode pumpe i årene, teste sin tålegrense, få fart i systemet, bli sterkere, komme ut av tristhet- vel så kan det kalles sunn mestring, sunn atferd.

Rusmidler er en klassisk fluktstrategi. Noen ganger drikker man alkohol for bevisst å skape moro, le høyere enn ellers og være sammen på en morsom måte. Men hvis det er et mønster å søke alkohol, spenning, amfetamin, beroligende midler, m.m. når man kjenner en indre uro- vel generelt er det en flukt og lite vekstskapende- i tillegg skaper den flukten en egen problematikk som kan bli større enn det man flyktet fra.

Filmer, dans, trening, musikk.. kan alle ha elementer av escapisme i seg, men så lenge det ikke gjøres i et tempo og på bekostning av seg selv, er det mange vekstmuligheter i det. Det å sitte stille på en sten å filosofere er ikke eneste vei til økt selverkjennelse liksom.

Men merker du at du til stadig flykter fra deg selv, og drømmer om å bli kvitt det gamle.. gå mot en ny og håpefull ferd – uten vond bagasje… vel, så kan det virke forlokkende men er sjelden effektiv.

Fantaser gjerne, avbryt vonde tankerekker med litt annen aktivitet, men tør også å kjenne etter egne følelser og forsøk å dele det du egentlig sitter inne med, vurder å iverksette det i handling og forsøk å bli mer tro mot deg selv. Er det smertefullt, så kanskje du trenger en hjelper på veien.

Lykke til med mindre flukt og økt aksept, økt mot, økt bevissthet og toleranse.