Eller hun vil endre ham.
Begge deler.
Ofte, begge deler.
Hun vil:
Få ham til å respondere annerledes på hennes signaler.
Være mer oppmerksom, like hennes valg, ha de samme interessene,
stemme samme parti, ha samme religiøse tro, være lik henne i verdier og holdninger.
Be med henne på dans, teater og gode dramafilmer. Skru av tv, for å være med henne.
Lese en bok med henne, i sofaen. Det skal være det beste han vet… om litt ..
For det er jo så trivelig, og ville jo gjort alt så mye bedre. Det bør han jo se…
Han vil:
Få henne til å bli mer sosial – ikke så introvert liksom, ja, han synes at det er på tide at hun snart starter med å like å bruke helgene med ute-sysler – virkelig smile stort til ham og le høyt mens de lager snømann med ungene i hagen – og droppet den sure maska, og selvfølgelig ha litt bedre verdier – ikke så.. ja, bare litt mer like verdier som ham.. Hun må jo også snart slutte å føle så mye, og bli så sint, han gleder seg til hun tar til vettet og blir mer annerledes.. liksom. Må legge til at hun er veeeldig fin, så.. det skal nok bare noen justeringer på personligheten som skal til.. blir nok bra ska’ du se!
Eller ønske å endre sin mor, far, sjef eller lignende…
Dømt til å leve med hennes personlighet?
For er det mulig? Er personligheten egentlig særlig forandrbar? Nytter endringsprosjektene våres? Kan vi ikke i det minste anbefale våre nærmeste som vi vil endre på å søke psykoterapi?
Ojsann! Jeg har sett det der…. I stedet for å endre seg selv, så vil vi endre andre. Klassisk feil, vi kan alle gå i den fristende fella!! 😉
«Sendt til psykolog av kona..».
Ojsann.
Jeg sier det først som sist: Terapien vil neppe ha ønsket utfall når du dytter andre for å få dine endringsprosjekter i havn. Terapien vil antagelig ikke virke i det hele tatt. Hvorfor ikke? En må være motivert for å ville jobbe med seg selv og endring, det er en jobb som krever en aktiv innstilling. En indre motivasjon.
18.000 personlighetsbeskrivende ord blir til 5 trekk
Men hva er egentlig en personlighet?
Personlighet er ikke enkelt å definere. Det handler om stabile disposisjoner og mekanismer i et individ, som påvirker deres samhandling og tilpasning til omgivelsene.
Den tålmodige(?) forskeren Gordon Allport tok jobben med å samle alle mulige personlighetsbeskrivende ord i det engelske språket, og fant 18.000 adjektiver! Mange adjektiver grupperte seg sammen, altså omhandlet tilnærmet det samme. Så som «pertentelig, petimeter, ordentlig, kontrollert, rettferdig, systematisk, ryddig, perfeksjonistisk, selvkontroll, selvdisiplin, etc». Ved hjelp av faktoranalyser har man funnet at det er clustere av personlighetskarakteristika som går sammen, og noen som er uavhengig av hverandre. Og forskere synes i dag rimelig enige om at det eksisterer fra 3 til 5 uavhengige klassifiseringer av personlilghetstrekk. 3 til 5 trekk som vi mennesker alle kan plasseres på.
Eks: Ekstroversion (E) versus Introversion (I).
Oppgave:
Du kan se for deg å måtte plassere deg på denne linjen, denne dimensjonen mellom to poler:
Ekstrovert _________________________________________ Introvert
En ekstorvert vil tendere å hente energi der ute blant folk, ha mange venner, mange gjøremål, kan gå fra det endre til det andre i løpet av en dag, er pratsom og utadvendt i sosiale settinger, trives godt der ute blant folk og mange trives med dem og, må snakke/dele for å tenke.
Den introverte henter krefter i rolige omgivelser, kan være tibakeholden i store sosiale settinger, kanskje stille, kanskje sjenert, vil like fjelltoppen på egen hånd? eller den stille stund med en god bok, tenker før han snakker, har få – men kanskje veldig gode- venner.
Hvor er du? Midt i mellom? Litt mot høyre? Venstre?
De fleste vil være ca midt på, men noen fyller ytterpunktene også.
Da må du også ha med de andre 3-4 trekkene da. Det varierer litt hva de kalles, men kretser rundt det som på forkortelsen, for å lette minnet, kalles Femfaktormodellen «OCEAN».
Openess to new experiences (intellectualism)
Conciencousness (Samvittgihetsfullhet)
Extroversion (allerede nevnt ovenfor)
Agreeableness (vennlighet)
Nevrotisism (Sårbarhet/emosjonalitet)
Personlighetstyper
Heller du mer mot den ekstroverte, sånn 60-40? Da kan du få den første bokstaven i en kode av meg: E. Og kanksje neste kode er N for nevrotisk/sårbar vs. emosjonell stabilitet
For hvis vi heller vil se på kombinasjonen av trekk, så begynner vi å få spennende info om vesensforskjeller mellom folk.
Du kan få en 3-punkts kode som for eksempel plasserer deg i kategorien «det kompliserte følelsesmennesket», eller «den sjenerte grubler». Eller «livsnyteren», «impulsmennesket», «den jordnære skeptiker», «den usikre følgesvenn» eller «det selvbevisste ordensmennesket»… (For videre lesing se Torgersen (2008) Personlighet og personlighetsforstyrrelser.
Eller Myers-Briggs type indikator, som gir det en firepunktskode, hvor jeg for eksempel ble Introvert, Følelser, Vurdering og Opplevelser…. Ja, sier ikke deg så mye, men jeg synes det gir meg noe som kan gi meg et rausere bilde av meg selv i møte med andre, og rausere på alle mine ulike medmennesker. Noen forstår jeg meg jo ikke på, og må virkelig bruke alt jeg kan for å leve meg inn i deres opplevelsesverden. Sangen «utenpå er vi ulike, men inni er vi like» .. den er litt skivebom altså. Vi er ULIKE vi folk! Og personlighetstyper gir langt mer innhold her enn personlighetstrekk isolert.
Du har fasiten
Det er ingen andre som har fasiten enn deg, det er du som bes skåre beskrivelser om deg selv.
Men du har heller ikke fasiten på andre enn deg selv…
.. og det leder oss .. tilbake til endringsprosjektet på partneren din…., er endring mulig? Er det håp?:
Stabilitet
Personlighet definert på plasseringen av fem trekk er svært stabil gjennom livet. Er du en ekstrovert (utadvendt, sosialt aktiv, pratsom) i dag, vil du mest sannsynlig skåre høyt på dette trekket også om 30 år. Men et utsagn om at personligheten ikke endres etter fylte 30 år kommer an på hvordan vi velger å definere personlighet. McAdams (1994) vektlegger tre nivåer i studiet av personlighet, og at hvert nivå danner ulikt grunnlag for å drøfte om personligheten kan endres. Plassering på trekk er relativt stabilt! Personlig anliggende/holdninger (interesser, mål, verdier) er avhengig av konteksten, og er mer i endring gjennom livet. Nivå tre er livshistorien individet har, identiteten, biografien. Det handler om synet på hvem man er, narrativet om seg selv. Den kan forandres hele livet.
(Så vi kan nok forvente 6 nye bind fra Knausgård om litt, om sin nye vinkling på sitt narrativ, 1-6… men vi vil forstsatt se en introvert, vennlig, nevrotisk, itellektuell, kontrollert type bak… Neida, så lett kan vi ikke ta på narrativene – eller på min håpløse tendens til å ville forstå andre- narrativer er også rimelig robuste men er såpass rike at nye nyanser vil komme til å endre helheten!)…
Konklusjon: om personlighet kan endres eller ikke avhenger av hvordan personlighet er definert (Costa & McCrae, 1994), men nokså stabile er vi uansett nivå vi diskuterer fra, og derfor greit å jobbe mot en aksept for hvordan en er skrudd sammen selv, og overfor ulike andre.
Moralen i denne visa er: hvis du vil forandre noens personlighet, må du begynne med deg selv. Men aksepter at det ikke er alt du kan endre på. Og hvis du vil forandre andres personlighet… gi opp! Aksepterer forskjellene. Eller..ikke aksepter, og velg deretter.
God personlighet!
Kommentarer
15 kommentarer til “Parforholdet: Han vil endre meg !!?”
Da kan jo jeg si at jeg er enig også da:-)
Takk for en fin blogg.
Bra du liker bloggen!!
Kom over et bra sitat:
”The only completely consistent people are the dead”
Aldous Huxley
😉 men så liker jeg altså også å tenke at noe er konsistent med oss – aksept for det – og for det hos andre – og noe er i bevegelse.
Som psykolog antar jeg at du har veldig sansen for evolusjonsteorien. Den sier vel det som vi snakker om her nå at vi som mennesker i fra en biologisk synsvinkel er i en endring hele livet.
Men alt er jo ikke bare biologi da.og da er vi vel kommet til dette omdiskutterte spørsmålet om prosentsammensetningen av biologi og samfunn:) Spennende synes jeg.
Ja, evolusjonsteorien! Den er jeg faktisk ikke spesielt opptatt av. Jeg mener, jeg har tillit til teorien om arten menneskets utvikling, og at mange av våre ressurser og skavanker 😉 kan forstås i lys av denne mektige teorien, men samtidig ser jeg stooore begrensninger med å forklare for mye ut i fra den. Det blir en sirkulær-argumentasjon, veldig ofte. En kristen ser en lykkelig hendelse som et bønnesvar.. en evolusjonspsykolog ser alle mulige mellommenneskelige tendenser som begrunnet ut i fra den langvarige tilpasning til miljøet.. (så klart kan den kristne og evolusjonisten være en og samme mann..) , men det er en så grov forklaringsmodell når emosjoner og reaksjoner skal forstås. Det er liksom på nivå 1, tenker jeg, så begynner det interessante 😉 … Men ja arv,miljø- biologi – der har du min interesse! faktisk! Jeg tror vi er mye biologi, og som jeg skriver i http://www.psykologblogg.no/arv-og-miljo-dere/; opplevelser er også biologi. Og jeg er like opptatt av vårt åndelige jeg, vårt vesen, vår musikalitet, vår kjærlighet, kunst og poesi, men skiller det ikke fra biologi. Mozarts nydelige musikk er jo like rent som den beste matematikk, naturens orden? Men hva med deg, ser du blogger på sosiologihverdagen, og gir samfunnet en god del påvirkning på personligheten. Jeg skal lese videre!
Uttrykket at » veien blir litt til mens man går» synes jeg er et fint uttrykk.Det at ingenting er forutbestemt, men at kursen kan endres dersom det er behov for det eller at man ønsker det selv:)
Hei Børge, takk for ord.
Jeg liker den holdningen til livet – og parforholdet. Selv om jeg selv, noen ganger- egentlig alt for ofte, har lyst til å skynde meg litt og spå i fremtiden, så må jeg ofte innse at dagene kommer og går, og veien er nokså rolig men et eller annet sted går den jo.. og den påvirkes av små og store valg, hele tiden.
«Å være litt i bevegelse»,synes jeg er et fint uttrykk, ingen har godt av å være helt statiske. Da vil man også være bedre rustet til å møte endringer og nye utfordringer.
I noen faser i livet vil vi som mennesker kanskje være mindre fleksible,f.eks mye motgang har ført til at individet gir opp og begynner å tro at veien er satt. Det er jo litt trist.
Trygghet og en viss grad av forutsigbahet er vel kanskje å foretrekke for de fleste, at man vet hva man skal gjøre i morgen og kanskje dagen etter der.
Personlig har jeg begynt å erfare at med all endring følger det en viss spenning og det er jo bra:)
Ha en fin dag!
Mvh
Børge
Ja!! Å være i bevegelse er et fint uttrykk… For livet og omgivelsene er jo i stadig bevegelse = endring. Det er vanskelig for dem som ikke ser nye stier, som ikke liker forandring og som tviholder på det kjente – fordi alt rundt oss er i bevegelse, alle vesener og alle systemer bygd. Og for ens egen selvutvikling er det å være i bevegelse en fin indre holdning å ha i sitt liv. Selv om ting ser mørkt ut, så kan morgendagen bringe inn noe annet. Selv om jobben gikk dårlig, så kan man lære nye skills og klare det bedre neste gang, selv om forholdet gikk adundas hadde man noe fint og lærte noe å bringe videre… etc. Det å takle livsfasenes endringer for eksemepel, er ikke lett.. så som puberteten, inngang til voksenlivet, foreldrerollen, parforhold, arbeid, alderdommen. Erik Eriksson (psykoanalytiker) snakket om at livet alltid er i endring som medfører nye indre konflikter som er utfordrende. Hvis en tåler å være i bevegelse, å miste litt kontrollen (siden man faktisk ikke besitter den hele og fulle kontrolll) så er nok det en god indre helsefremmende holdning. (Sa jeg akkurat det? – begynner å gjenta meg selv her.. på tide å slippe tastaturet før det med indre holdning og bevegelse kommer en gang til. Kunne jo også bare sagt: Enig! ;-)….
Ha en fin dag!
Har en drøm om å høre til i en hverdag traust og grå.(Jørn Hoel)
Fra filmen: «Jag etter vind» – bestefaren sier til sitt barnebarn: «det der du holder på med er bare jag etter vind»… Bestefaren mener det som kritikk, og det treffer henne også hardt følelsesmessig.. Hun mener (og jeg- og antagelig bestefaren og) at det er forståelig og menneskelig å leke og jakte etter vind og spenning, men hvis det i større grad handler om en flukt – eller hvis det omhandler mangelfølelse, så er det greit å øve seg på aksept for det man har.. Om du aldri er fornøyd med det du har, så ville du ikke bli fornøyd om du så fikk hele verden, er et fint uttrykk :-)! Samtidig er det også litt leit med de som bare setter seg til ro og slutter å jakte etter stormkastene også… Der er man vel forskjellig, hvor mye vind i håret man må ha for å kjenne pulsen på livet, og hvor mye puls man ønsker seg og 😉 Men å ha en aksept for den man selv er, og for det gode man faktisk har, må jo være verdt et mål – da har man jo også fått noe å strekke seg etter (pose og sekk?).
Om du aldri er fornøyd med det du har , så ville du ikke bli fornøyd om du så fikk hele verden:)
Det er rart med oss mennesker. I noen tilfeller skal vi endre til og med på ting som allerede fungerer, ting som ikke trenger å endres på.
Mon tro hva denne drivkraften inni oss er.Er det fysiostasen, ønsket om å stadig bevege seg oppover i maslowspyramiden, eller er det noe annet…
Ja, si det. En skulle jo tro at homeostasen er det vi trakter etter – biologisk balanse- men.. blir kanskje kjedelig? Når man er mett, vil man ha spenning, så vil man ha ro, så vil man ha nytt, så vil man ha mer, så vil man ha mindre – hit og dit. Ja, tror kanskje det må ligge nedfelt i oss på et vis at det å stå stille, selvom alt er godt, innbyr til dvale og motiverer ikke… I jakten på forbedring kan mye gå tapt, inte vissta jag at dagane som kom og gikk var själva livet… eller .. you don’t know what you’ve got until it’s gone… Flere?
Et interessant innlegg du serverte her.
I forhold til det å ville forandre sin partner så han eller hun bedre tilpasser seg en selv, så kommer en vel neppe langt med å kreve en forandring, tror jeg. Men kanskje en kan få oppleve at ting utvikler seg om en ser sin partner, og heller hjelper han eller henne til å videreutvikle det potensialet som allerede er der, pluss målene, håpene og drømmene. Det vil si gjennom å være støttende og motiverende i stedet for bare å stille krav. Krav i et forhold blir ofte til noe større enn de burde være og fører gjerne til splid, mens støtte gjerne fører til samhold. Og vi ønsker jo selv å bli tatt i mot som den vi er. Vi ønsker å få lov til å være oss. Men vi ønsker ikke nødvendigvis å stå helt stille. Vi ønsker å være i en bevegelse og vi ønsker å gi noe til de som er rundt oss. I hvert fall har nok mange det slik i utgangspunktet. Så jeg tror forandring og utvikling i et forhold er mulig, men ikke via et krav om utviklingen. Det betyr likevel ikke at en ikke skal ha kjøreregler. Heller ikke at en bør forsøke på å forandre et annet menneskes personlighet. For det er det nok ikke noe poeng i.:)
Ha en fin dag.
Bjørn
Så enig så enig! På et vis kan vi endre oss hele livet, vi lar oss påvirke av erfaringer, og er dynamiske vesener.
På annen side er det et personlighetstrekk det å være åpen for nye impulser, idéer og intrykk – og for dem som skårer høyt på denne dimensjonen vil således ha lettere for å være i slik bevegelse. Noen trenger nok det mer rutinepregede og statiske, det er kjerneselvet, på et vis. Får personen tilbud om noe nytt, endringer, ny jobb, ny relasjon, vil det for denne være mer utfordrende og kanskje vanskelig – mer enn for en som er mer åpensinnet og fleksibel av natur.
Jeg er som fagperson heller ikke glad i det statiske, og inviterer til sakte «bevegelse»- for en vet jo at omgivelsene påvirker oss livet ut – at en aldri er ferdig med å utvikle seg – la seg påvirke. Så på ett nivå er det min holdning til folk. Samtidig.. det er ikke alt vi kan gjøre noe med… Jeg kan ikke plutselig like hytteturer med masser av folk rundt meg liksom.. men der i mot kan jeg fortsette å være åpen for innspill, idéer og relasjoner.
Jeg tror også utvikling i parforhold er mulig. Det å prate om forskjeller kan være et viktig utgangspunkt for en slik dialog. Forskjeller, likheter og hvor man ønsker å gå hen sammen… Lære av hverandre, og ha en invitasjon til hverandre å jobbe for å bli bedre partnere for hverandre.
Ha en fin dag du og! Kristina