Jeg vil gjerne bli likt.
Det er jo hyggelig.
For de fleste.
Å bli likt.
Enig?
Det er hyggeligere det enn å bli mislikt.
Ganske grunnleggende i grunn.
Er vi ikke sånn vi folk, stort sett?
At det å bli likt av folk er et ønske.
Tilhørighet til gruppen.
Vi er jo til en viss grad avhengig av andre.
Litt.
Tanken om at hva andre tenker om deg blir styrende
Jeg vil bli likt.
Er redd for å bli mislikt.
Eller at folk skal tenke jeg er dum, fumlete, fjollete, jålete, flørtete, rigid..
Eller hva folk måtte finne på å tenke…
Nettopp dette er poenget.
Man vet ikke hva andre måtte finne på å tenke om oss.
Det er utenfor vår kontroll.
Selv om vi er blant de snilleste i verden, blant de 100 mest omtenksomme på kloden,
så er det ikke sikkert at den andre tenker at du er snill. Kanskje snill, men uinteressant?
Eller hva enn..
Hvis du vil at andre skal tenke: hun var jammen ultraintelligent, veldig vakker og jammen snill,
og i tillegg artig, kul og selvstendig. Folkelig og royal på en gang liksom.
Slank, men ikke anorektisk. Trent, men ikke avhengig. Klok, men ikke nerd.
Sjarmerende, men ikke flørtende. Listen kan jo være uendelig, for .. hvem som tenker hva,
og hva du tenker selv.. vel, la oss ta en time-out i dette livsprosjektet her.
Problemet kommer hvis vi lar ønsket/behovet om å bli likt styre livet vårt.
Ikke sant?
Og at vi ikke skiller mellom nære og fjerne.
Ikke sant?
Å bli likt av ALLE
Er det mulig?
Nei.
Helt umulig prosjekt.
Sosial angst handler ofte om en sensitivitet til de andre.
Og ikke bare en person, men en hvilken som helst mannen i gata.
Alles meninger om en blir viktig, og spillerommet for å være seg selv trangt.
Da kommer angsten. Oppførte jeg meg korrekt? Og hva er korrekt forresten?
Her kan man gruble og grunne, runde for runde, til siste hjerteslag.
I dag var jeg på en inspirerende forelesning, psykiater og indremedisiner Ingvar Wilhelmsen sørget for dette.
Takk til deg. Altså ikke sånn: takk til deg, nå er det nok.. Nei, ikke ironisk. Virkelig, takk for dagen.
Det er moro når folk gir i forelesning, og får deg til å tenke.
Rødming
Jeg har jo vært opptatt med rødming. Hvorfor? Jo det har jeg jo sagt.
Jeg rødmet fra jeg var 14 – 25 år. Her og der, for et mas.
Jeg ble opptatt av hva andre måtte tenke om meg.
Det at noen sa det var søtt, sjarmerende, bet jeg meg ikke merke i.
Det var alle de som ikke sa noe. Hva måtte de tenke.
Trodde de jeg var en nervøs type? Usikker? Forelsket i dem? Dum?
Les: Psykolog og rødmer
Hvem vet hva andre tenkte om meg? Jeg fikk ikke vite… Og det har jeg etter hvert lært meg å leve med.
For verdien min eller andres ligger ikke i om de blir flaue eller ikke.
Stammer eller ikke. Er tykke eller ikke. Pene eller ikke.
Jeg har nå et knippe folk som liker meg,
det viser de ved stadig å ringe meg og ville være med meg. Det har sikkert du også.
Også har jeg mange som sikkert ikke bryr seg så mye om meg.
Og noen som ikke har sansen for meg.
Det får jeg leve med.
Ingen kan bli likt av alle.
Jeg trodde da jeg var 22 at alle måtte like meg.
Men frigjøringen er aldri for sent.
Og jeg har jo litt å gi mine klienter. Velger jeg å tro da. Inntil noen sier: NEI, DU HAR INGENTING Å LÆRE MEG!! Da er jo det synd, og får jeg høre det fra mange på tide å ta en tenkepause 🙂
Og jeg har enda mer tak på hvor viktig denne holdningsendringen er etter denne givende dagen. Wilhelmsen ba oss/klientene tenke på (vi er jo ikke så forskjellige):
«Er du virkelig villig til å la dine teorier om hva som skjer inni andre menneskers hode styre ditt liv?»
(Les: Ironi) «Ja, andres tanker som jeg aldri finner ut av og som ikke er noen fasit skal styre mitt liv, om jeg er nervøs når jeg snakker i forsamling eller tar utradisjonelle valg eller annet».
Nei, så klart ikke.
Hvem skal styre ditt liv?
Din fortid? Dine foreldre? Din partner?
Det hadde jo vært fint å velge å gjøre det selv, og håpe at man er nokså god som man er, og velge å tro inntil det motsatte er bevist at noen/de nærmeste bryr seg om deg, uansett.
God helg!
Kommentarer
5 kommentarer til “Ansvarliggjøring: Er jeg god nok?”
Haha, ja – langt inni hukommelsen kom jeg på at jeg ikke hadde lest noe av Dostojevskij, men at jeg har forsøkt meg gang på gang på Kafka – uten egentlig suksess. Derfor endret jeg det, er jo tross alt i offentligheten, i tilfelle min norsklærer skulle svippe innom å ta meg i en feil eller noe 😉
Slottet har jeg i nattbordskuffen, den har kommet lenger og lenger ned i skuffen med kun 1 kapittel fortært…. den er nok litt krunglete og seig for meg, jeg blir liksom ikke revet med 😉 Kanskje vanesak, kanskje fordi d tross alt er eldre litteratur – fra en annen tid.. Jeg vet ikke.., men stor var han jo. Og den der med insektet hørtes jo så absurd ut at jeg en gang kjøpte den, men den er borte fra hyllene nå….flydd vekk.
Jeg tror jeg er en samtidsleser jeg jammen.. lest noen veldig bra bøker i det siste, og alle er skrevet etter 2000. Man må jo bare bli «truffet»! Engasjert fra noe inne i seg selv. Det merker sikkert du som kunstner: dette med å nå folk. Noen treffes, andre ikke – det er opp til enhver. Det er jo litt spennende, det med den nerven. Ha en fin dag.
Og nå ser jeg at du har redigert svaret ditt litt, så da ble dette med Idioten og Kafka litt unødvendig for meg å vektlegge, men pytt, pytt. Livet er spennende.:)
Bjørn
Hei. Jeg er også opptatt av årsaken til at noen mennesker er alt for mye opptatt av andre menneskers oppfatninger (som de ikke vet noe om), og lar det styre livet.. Jeg tror da mange har erfaringer i sin bagasje med nettopp mobbing i hjem eller skole, dårlige opplevelser – kanskje traumer. Men det er også noe allment i dette, en sensitivitet i vårt sosiale system – som nok ikke er dumt hvis det er bare «sånn passe – midt på treet».
Jeg har i mange år vært opptatt av livshistoriene som medfører psykisk smerte, men har i senere tid blitt mer opptatt av hvordan man forholder seg til livshistorien, og at man kan forholde seg til vonde tema slik at det ikke preger en like ille i fremtiden.
‘Suggesjoner’ – leste bokomtalen. Den så jammen interessant og «sort» ut. Full av metaforer antagelig. «Vi blir som vi blir behandlet…» Ja, det tror jeg jammen det er noe i – selv om vi heldigvis ikke blir til insekter selv om vi stadig blir trampet på – eller i dette tilfellet: en gris. Men kanskje en føler seg som et insekt…? Var det ikke Kafka som lar sin romanfigur våkne som en .. en bie/veps/insekt? Har ikke lest den, men var det ikke noe sånt.. Forvandlingen el no..
Kanskje samme tolkning?
Motto: søk folk som behandler en godt! (Veldig vanskelig som barn dessverre!)
Rødming er jo et ekte språk.. Bare synd hvis det får styre.. For det er jo litt nakent, og vi ønsker sjelden å gå rundt nakne foran gud og hvermann 😉 men hvordan en forholder seg til det å rødme, det går an å justere, og mange syns nok som deg, at det ikke er det minste negativt.
Takk for kommentar, ha en fin dag!
Kristina
Hei igjen.
Jeg kjenner meg igjen i dette med livshistorier, interessen for hvordan en forholder seg til dem, og ikke kun historiene i seg selv. Har en ei verkende kvise på ræva, så bør en kanskje ved et punkt vurdere å gjøre noe mer enn å se på den i speilet. Uansett hva eller hvem speilet måtte bestå av. Selv har jeg valgt å bruke historien min aktivt i arbeidet mitt. Som en form for springbrett, eller et bakteppe for temaer som opptar meg. Og det fungerer for meg, siden jeg arbeider med kunst og formidling. En rørlegger ville kanskje måtte finne andre løsninger. Hvis ikke kunne det blitt mye rør.:)
Av Dostojevskij har jeg kun lest Idioten. Som på et vis handler om legemliggjøringen av en kristusskikkelse, eller å strebe etter det perfekte menneske. Men også hvordan vi forholder oss til et slikt menneske. Motsatsen til denne boken må med kristusskikkelsen i tankene kanskje være Mesteren og Margarita av Bulgakov, som blant annet handler om Djevelen som kommer til jorden, blant annet forkledd som en katt. En ypperlig bok, som anbefales. Og mye lettere å lese enn Idioten. Med hensyn til dette med en konkret forvandling, så har Kafka en historie som på norsk kalles nettopp Forvandlingen, og som handler om en mann som blir til et insekt. Og den er litt morsom. Selv om morsom kanskje ikke er det ordet en roper høyest når en snakker om Kafka. Likevel finnes det en humor i arbeidene hans, opplever jeg. Både i Slottet og i Prosessen og annet. Humoren er bare ikke fullt så hysterisk og overtydelig, som for eksempel i Torsdagskveld fra Nydalen.:)
Ha en fin søndag.
Bjørn
Hei Kristina.
Interessant å lese, siden jeg selv har problemer med angst. Og også sosial angst.
Og ja, sosial angst handler om hva du tror andre forventer eller tenker om deg, men også om hva du tenker om deg selv. Og det du tenker om deg selv er kanskje igjen et bilde på noen annens helt reelle tanker om deg. Hvordan du blir eller har blitt behandlet. Hva du har blitt fortalt om deg selv. Det finnes en bok som jeg har reoppdaget, den heter Suggesjoner, og er skrevet av Marie Darrieussecq. Boken handler om en kvinne som blir behandlet så dårlig at hun utvikler seg til å bli en gris. Fysisk. Men det positive er at om behandlingen av mennesker kan gi slike utslag (om kanskje ikke fullt så fysiske), må jo god behandling og positive mestringsopplevelser kunne gi et tilsvarende godt resultat, tenker jeg. Og der har jo psykologer som deg en oppgave, med deres innsikt i det kognetive. Og alle vi andre også, for den saks skyld.:)
http://www.deichmanske-bibliotek.oslo.kommune.no/litteratur/manedens_bok/article58761-18295.html
(Bær over med meg om jeg har lagt ut linken her tidligere, jeg kaster den rundt i alle retninger for tiden)
Jeg tror at sosial angst også kan handle om minner en bærer med seg. Ikke bare om hva folk tenker om deg, men at situasjoner kan minne om opplevelser du har hatt før. Kanskje i forbindelse med at kontroll har blitt tatt fra deg. Og at en reopplever følelser fra de tidligere situasjonene i en ny situasjon her og nå. Så da blir jo greia å lære seg til å se og forstå hva som foregår når angsten hugger, og å etablere teknikker for overstyre de «gamle følelsene». Dvs omprogrammere litt. Noe som ikke er lett, men heldigvis mulig. I blant.
Med hensyn til rødming, så synes jeg ofte det er litt søtt og sjarmerende. Sorry, jeg kan ikke noe for det.:)
Det ligger noe vart i rødming, opplever jeg i blant. Og en form for sårbarhet, som tiltaler meg lang mer enn en kjølig og perfekt overflate. Det å beherske alt ved seg selv og ha kontroll på alle følelser, er ikke nødvendigvis alltid en fordel når det kommer til relasjoner.
Men rødming er for meg også som et språk og kontakt. Når noen rødmer er de tilstede med meg, og de formidler noe som er ærlig. Noe jeg kan forholde meg til, og som samtidig er et middel til å forstå dem. Selv rødmer jeg også litt i blant. Grepet jeg bruker for å lette på det, er å rette fokus mot meg selv. I stedet for sette resursene inn på å skulle skjule meg, fordi jeg der og da opplever å være for synlig, eller avslørt – skamfull. Der rødmet jeg gitt, sier jeg. Og så går det stort sett over. Fordi det ikke er mer å mase om.:)
Ha en fin dag.
Bjørn