Sniking i køen
Moren ser varm og ubekvem ut i køen.
Hun har en pølse i den ene hånden, coca cola i den andre.
Ingen ledig hånd til den lille.
3-åringen viser ingen takknemlighet over tivoli-billetten.
Han vil frem i køen.
Griner.
Moren vil i grunn også frem.
Det ser sånn ut.
For de måker seg frem på et vis.
Det blir noen barn som blir forbigått, og noen plasser som rykkes ufrivillig tilbake.
Mor unnskylder sønnen noen ganger, men følger villig med i stjålne øyeblikk.
Så står de raskt først og tripper.
Pølsen må fortæres i en fei, og colaboksen må settes på gjerdet.
Tom som den er, blir den raskt tatt av vinden.
For plassen i berg- og dalbane-vognen ble raskt deres.
He’s aggressive – you must be proud!
…sa de på lekeplassen i USA.
I California var det visst status å ha barn som måkte seg frem.
Barn som viser styrke og konkurransevilje.
Aggressive var liksom positivt.
Vel, det sa en kollega i hvert fall.
Til ettertanke, da vi tenderer å ligge hakk i hæl, på Amerikas forente stater.
Er det sånt som er i tiden?
At vi lærer våre barn «opp-og-frem»-mentalitet?
Først er best.
Stor er bra, da vinner du slåsskampen?
Den fundamentale attribusjonsfeil
Det kan selvfølgelig hende at jeg som observatør går i feiltolknings-fellen å tillegge kvinnen indre egenskaper basert på en enkeltstående observasjon av hennes atferd. Kanskje var hun syk, sønnen og, og kanskje blind og stum, eller veldig ute av seg – den dagen. For det er lett å dømme, og trå feil.
Men hva med barna i sklia da?
Ungen min skulle skli. Sånn barnesklie, for de små.
Men der satt det jammen noen godt ernærte 9-åringer og sperret.
De hadde pause i sklia, på lekeplassen.
Jeg spurte om de kunne flytte seg.
Det ville ikke den ene.
Han ville krabbe oppover og litt «sånn dærre».
Jeg tenkte at barn er barn.
Men der sto jammen foreldrene ja, rett ved.
Og de var tause vitner, litt smil i munnviken kunne til og med anes.
Så klart, ved direkte henvendelse om å la sklien være til deling,
så de seg nødt til sakte og rolig kommandere barnet – surt – vekk.
En god kjeftestemme til ungene sine ble til og med plustelig brukt, for å vise god moral kanskje.
Så gikk de videre, med rask vendig en militær verdig, en liten marsj til ære for oss?
Jeg liker ikke forenklinger om samfunnstrekk
Men…. jeg kan ikke annet enn å tenke på det at våre barn lærer så mye av oss.
Det er gått en stund siden Albert Bandura publiserte sin forskning om modellæring, altså at barn lærer ved å observere andre og responsen som gis. Hvis foreldre ikke viser ydmykhet, omsorg eller naturlig høflighet,
så kan vi bare ane at ikke barna gjør det.
Er ydmykhet et tegn på mislykkethet?
Vel, dersom du er redd for at ungen din ved ikke å komme først i køen,
eller være stor og sterk, ikke skal nå langt i livet – så sug på denne karamellen:
I flere studier er det vist at barn som kan utsette behov, altså vente på belønning (så som kakebit), når lenger karrieremessig i et langsiktig perspektiv. Det å kunne vente, tenke, vise tålmodighet og impulskontroll, det er en styrke. Og står ikke i veien for noen ting.
Men jaggu kan det føles sånn
…når du ser barna dine får en skulder og to foran i køen, skuldre som skulle være bak.
Skal de la seg tråkke på? Skal de være sånne som forbigås?
Da er det også greit å se at de himler med øynene, synes det er irriterende – men allikevel ikke kopierer på direkten.
God ydmykhet!
Kommentarer
4 kommentarer til “Først i køen…. på kort sikt!”
Ja, komplisert dette med hvilke mekanismer som påvirker våre barns tanke-, føle- og handlemåte. Jeg tenker at læringspsykologien (atferdspsykologien) har noe å bidra med – men det må kombineres med kunnskap om relasjoner, tilknytning, affektiv inntoning, kvalitet på relasjonen med mere. For barna gjør kanskje som vi gjør (imiterer) – men hvis de finner mening i det hele – det blir forståelig og andre menneskers behov blir også tatt med – det blir satt ord på og reflektert rundt – så blir det en litt mer dypereliggende holdning hos barnet – enn imitering. Så det der kakediagrammet… først vil jeg sette at vi påvirker i relasjonen med omsorg og trygghet, forstå barnets behov etc, deretter at vi også som menneske må vise god atferd overfor andre – da barnet forsøker å finne mening i det komplekse sosiale samspillet ved å se på foreldrenes atferd. Oj, nå merker jeg det hele blir en ny blogg, men men..
Takk for kommentaren 🙂 Og man trenger jo ikke ha barn for å tenke omkring barns tanke- og følelsesliv. Man har garantert vært barn selv en gang 😉 !!
Hvis man forutsetter at læring primært sjer gjennom imitering(barna gjør som du gjør og ikke som du sier), så vil kanskje kakediagrammet anslagsvis har fordelingen 60-80% kopiering av adferd og de retrerende 20-40 prosent er instrukser og regler ifra foreldre?!
Men det vil vel variere.Jeg har ikke barn selv, bare så det er sagt da:)
Hei – takk for det 🙂
Ja, det kakediagrammet skulle jeg gjerne hatt. Prosentvis inndeling i påvirkingskraft på de unge. Jeg vil gjette at dersom foreldre har holdninger om at vanlig høflighet / «folkeskikk» stort sett er bra, og viser det i atferd også, så øker i hvert fall sjansen for at barnet vil finne høflighet naturlig. Da må de ikke finne opp kruttet selv liksom, men blir vist vei. Det kan bli nokså automatisert, til og med ubevisst, å vise hensyn til andre. Så som gi togsetet til en eldre mann med stokk eller høygravid kvinne. Dersom du ser at mor baner seg vei, klager over å ikke bli tatt hensyn til, og blir irritert i møte med at man ikke har særskilte regler for en selv, vel… barna kan vel etter hvert bli pinlig berørte, bli motsatte: vise masse hensyn, det er komplisert. Og hvor stor kakebit som er utenfor ens kontroll – som barnet i kraft av seg selv og sitt temperament – og sitt helt unike miljø og helt unike oppmerksomhet og interesse – tja, .. 20%?? Haha, det fins helt sikkert, og det tror jeg, noen som har forsøkt tallfeste akkurat dette, og funnet ut at dette ble skikkelig komplisert multidimensjonell forskning.
Men jeg heier på at vi som voksne bør ha stor tro på vår påvirkningskraft og vår betydning i barnas liv. Både som bærere av omsorg og kjærlighet, og som bærere av holdninger. Vi er jo så viktige i deres liv, i hvert fall for en stakket stund…
God helg til deg og!
Kristina
Det er alltid noen som trenger seg fram, i barnehagen, på skolen, på arbeidsplassen, i bilkøen eller i kassa på Rema, hvor spesielt kvinner et stykke over middagshøyden gjerne forsøker å gjøre det med et innyndende smil, og en liten unnskyldning fordi de skal ha så lite. Jeg sier i blant nei når de spør, i tillegg sier jeg at det er en uting at folk forsøker å snike seg fram på den måten, og at køen ikke er lagt opp etter alder eller mengde eller hvor dårlig tid folk har. Noe som gjerne vipper dem litt av pinnen, og resulterer i et flakkende blikk og et ikke helt hjertelig smil. Om det likevel gjør noen forskjell i det lange løp vet jeg ikke, men en kan jo håpe. Selv om en sier at det ikke går å lære gamle hunner nye triks. Eller var det hunder?:)
Det er lite å gjøre med det at enkelte mennesker forsøker å trenge seg fram, tror jeg. Men en kan si stopp. Og en kan som du sier forsøke å videreføre holdninger til sine barn, og leve i troen på både egen evne til å lære bort og på sommerfugleffekten. Er en heldig plukker de opp litt av de tankene en formidler. Men det kunne vært interessant å vite hvordan prosentdelen fordeler seg med tanke på hva ungene tar med seg, mellom det en sier og det en gjør og det som ikke handler om en selv i det hele tatt.
Ha en fin helg, og velkommen tilbake fra ferie.:)
Bjørn