Ja, Aftenposten har rett. De skriver i gårsdagens nytt at ungdom i dag er langt fra late. De er flinke. Faktisk så flinke er mange, at det går på helsa løs.

Hvordan kan det ha seg? At det å være dyktig blir helseskadelig?
At det å være faglig sterk gir søvnløshet, smerter og utmattelse.
Det er da sunt og godt å lære, lære mer, forstå og bli god.

Motivasjonen bak atferden
Ja, det er tilfredstillende for et menneske å lære noe godt. Eller å få gode idrettsresultater. Kjenne kroppen og hjernen få til noe. Men det kommer an på motivasjonen. Er den indre styrt? Altså at man sitter hjemme med mattestykker fordi man så gjerne ønsker å forstå? Eller er den veldig ytre styrt – at det er godene man oppnår hvis man får det godt til som er viktigst (eller eventuellt fravær av goder… tap!).

Eller hvis man er styrt av en indre motivasjon om å alltid være flink – i alt. Mye grunnet en tidligere ytre motivasjon, om godene – antagelig. Så blir mattestykkets mysterium egentlig sekundært, for godet man vil oppnå er anerkjennelse – eller i hvert fall å ikke skuffe, seg selv og andre.

Stress
Jeg har skrevet mye om stress på denne bloggen. Om hva det er. Om hvorfor det kommer, selv uten en reell faresituasjon. Jeg har skrevet om at stress i det moderne samfunn oftest er utløst av høye krav, på mange områder, og usikkerhet om en har evnene til å møte disse kravene.

Hvis de sykt flinke ikke bare skal være gode på skolen (i alle fag), men også være godttrente, ha mange venner, ha gode verv, være med på fester, og stille opp for andre… så blir det for mange baller i luften på en gang.

Dere husker kanskje bilde av sjongløren?
Han som fint klarer 2 baller.
3, 4, 5, 6.
Så begynner svetten å renne, konsentrasjonen skjerpes.
Han klarer mange.
7, 8, 9.
Men ikke uten kostnad.

Hvis vi mennesker i det moderne Norge skal ha så mange baller i luften som vi har, og være gode på alle, og for all del ikke miste en eneste en, da krever det for mye krefter av oss. Over kort tid går det fint, men over lang tid kommer en tilstand av kronisk for høy aktivering av vårt autonome nervesystem og stressaksen, og det kan resultere i sykdom som utmattelse.

Hvordan skal vi løse dette her med flinkis-presset?
Er det ved å merke restursjert reklame, slik som foreslås?
Er det ved at sterke personer også viser seg svake?
Er det ved å ha en annen foreldrestil?
Er det karakterene i skolesystemet som har skylda, slik noen hevder?
Er det USA som igjen har skylda, som bombarderer oss med serier om vellykkethet?

Voksenstresset
Stresset er jo heller ikke bare hos ungdommene, de er bare et speilbilde av oss voksne – som løper hit og dit – og prøver å få til at barnet får gå på fotball, håndball, hjelper dem med lekser, har fint rent hjem, og jobber 110%.

Noen skuldre må ned.
Det er ikke slik at verdien er knyttet til våre prestasjoner.
Menneskeverdet er udiskutabelt. Vi er like mye verdt, alle sammen.
Det er vanlig å ikke få til alt. Det er vanlig med hodepine.
Det er vanlig å si nei til avtaler, og allikevel være godt likt.
Det er vanlig å være vanlig.

Det ekstraordinære kan vi være på ett eller to områder.
God til å se løsninger. God til å tegne. Spiller herlig. Danser vakkert.
Løper fort. Tenker godt. God venn. Artig skrue.
Men perfekt? Barbie hele gjengen?

Come on!

Den herlige sannhet om det vanlige liv
Som en facebook-venn ofte legger inn i sitt kommentarfelt:
«i barnehagen – fant ut at en støvel og en sko var på barneføttene»
«godt å begynne i jobb igjen, ferie med unger er jo den hardeste jobben av alle»
«har ikke trent i dag – og vil ikke i morgen»
«rotete i huset – jeg rømmer»

Sånn er jo livet. Vi er jo ikke perfekte. Vi er bare folk.
Som ofte gjør mye bra. Men ikke alltid.

Og til slutt: det er helt vanlig å være litt stresset. Slapp av, det er normalt. Men ta signalene hvis det varer over tid da…. Snakk med noen. Helsestasjonen, foreldre, venner, kolleger… Lær deg å slappe av, være «sånn passe» og finne energikilder!