Blir du overveldet?
I boken jeg omtalte i forrige blogg forteller forfatteren om sønnen som har utsatt jobbingen med en skoleoppgave. Oppgaven var noe sånn som å beskrive alle trekkfuglene i Norge. Sønnen likte oppgaven da den ble gitt, men jo nærmere deadline jo mer uoverkommelig virket jobben. Det var så mange fugler. Så mye. Og kvelden før var tårene fremme. Det ville aldri aldri gå.
Så så, sa far. En fugl av gangen. En fugl av gangen.
Ja, en fugl av gangen
Når jeg møter en klient første gang kan jeg bli overveldet av innholdet. Det virker uoverkommelig å hjelpe et menneske, når livshistorien blir presentert. Klienten virker også å være overveldet, og usikker på hvor man skal starte. Klienten kan føle seg overveldet, og at det er håpløst. Det blir som å ta fatt på en appelsin uten å gjøre en jobb først.
Det ser litt sånn ut, hvis vi angriper problemene uten en plan:
En bit av gangen kjære venn
Som sønnen i boken.
Vi må bruke tid på å skrelle appelsinen.
Vi må bruke tid på å se på problemene, en etter en.
Vi må bruke tid på å legge problemene frem foran oss, som appelsinbåter på et bord.
Det hele vil bli klarere.
Mer anvendelig å jobbe med.
Mer systematisk.
Bedre.
En fugl av gangen venn. En fugl.
En bit av gangen min venn. En bit.
Ha en fin kveld.
Og takk til Psykologspesialist Hans Nordahl for spennende kurs idag, og denne appelsinmetaforen på klientarbeid.
Som ved det meste annet skiller jeg ikke ved klienter og meg selv, vi bytter stoler innimellom, og er alle like. Så dette med å dissekere store overveldende problemer til mer observerbare og håndgripelige biter, det er nyttig også i eget liv.
Kommentarer
2 kommentarer til “Rolig rolig: La oss ta en ting av gangen….”
Appelsinen var et fint bilde. Forståelig og greit. Dette kan jeg ta med meg videre.:)
Jeg likte også avslutningen, der du delte noen ord om deg og ditt. Jeg vet ikke helt hvorfor, men den lille biten opplever jeg som viktig. Og det var den som fikk meg til å ville svare deg, tror jeg. For plutselig handler det ikke kun om ord, kanskje, men også om mennesket bak ordene.
For tiden ser kjæresten og jeg serien om Sopranos. Vi har satt av en kveld i uka hvor ungene får klare seg selv, og vi to kan ha voksenfilmkveld. Og i denne serien finnes det en psykolog. Uten at vi fikk innblikk i mennesket bak psykologen, ville rollen hennes blitt frarøvet en dimensjon. Og slik opplever jeg det når jeg leser blogger som din også, som går en del på fag. Det er når mennesket titter fram bak ordene og faget jeg blir engasjert, og kjenner på troverdighet.
Kanskje det fungerer litt på samme måte som med bildet av appelsinen. Med bruk av ord og ikke noe foto å forholde seg til, ville budskapet mistet litt kraft. Selv om det ville vært forståelig.
Ha en fin dag.:)
Bjørn
Hei, ja det der forstår jeg godt. Noen ganger kan man bli skuffet av mennesket som titter bak frem ordene,
andre ganger ikke. Jeg tror som fagperson, psykologblogger, at jeg manøvrerer litt her. Jeg balanserer. For på den ene siden så klarer jeg ikke å drive en ren fagblogg, hvor skulle jeg hentet motivasjon til det? Nei, jeg må liksom bli inspirert fra noe i eget liv, og bruke fag og teori for å belyse og formidle. Bloggen er i grunn mye en personlig reise, og psykologrollen har formet den reisen i stor grad. Det er jo et fag som inviterer til kontakt med seg selv og andre. Det er et fag med mange såre historier, noe som også er triggere for meg og mitt eget. Sånn er det jo, det er lite maskinelt over psykologjobben, det blir en stor del av ens liv tør jeg påstå. Mitt hovedutgangspunkt er også å menneskeliggjøre og normalisere psykisk helse, ved også å dele noe av mine egne erfaringer som mamma, i tidsklemme, å være et barn med sykdom, med mere. Jeg har lest noen blogger som nærmest skaper et kunstig skille mellom psykologer og dem selv. Som om vi ikke alle er mennesker med våre livshistorier, vonde sår og vakre tanker. Skillet mellom oss og dem kan jeg imidlertid neppe legge på pasientens skuldre, det kommer nok fra erfaring, hvor nettopp fagpersonen hadde en slik forestilling. Men ja, vi er forskjellige også vi psykologer, kan du tro? 😉 Takk for kommentaren, og jeg er jo glad for at det settes pris på den lille personlige vrien jeg har på ting. For ren fagblogg, uten et jeg, det hadde jeg nok lagt på hylla.
En fin kveld til deg og!