Har du noen gang følt deg skjør? Som at ting kan rase?
At byggverket står, men at en vindpust kan velte det hele?
Og hva hvis terapi som åpner opp for å kikke på grunnmuren, blir som et vindpust.
Så der ligger du.
Med kort strødd utover.
Huset som er bygd opp siste tiden har falt sammen.
Fasaden raknet.
Det som skulle være så flott, var så skjørt.
Sammenbrudd er noe mange kan oppleve i sitt liv.
Utbrenthet. Knekk.
Barnet har mange navn.
Men fortvil ikke. Korthuset som var bygget var for skjørt.
Kanskje kan det bygges noe bedre, når vindpustet åpenbarte det skjøre byggverket.
Kanskje har du trengt å lage et luftslott, som forsvar?
Og forsvaret vårt skal vi ikke spøke med.
Men, tenk nå at kortene ikke betydde så mye for deg.
At det ble skapt for enkelt, i manglende kontakt.
Tenk om du kan tørre å kjenne mer etter hva du vil bygge ditt liv opp av?
Og tørre å rive ned korthusene, og tørre bygge nytt?
Dette ble metaforisk.
Håper du henger med.
Jeg synes nemlig at korthuset er et godt symbol på et godt forsøk på å skape noe godt, men så er det for skjørt, preget av illusjon, eller for lite ekte.
Bygg ditt liv med omhu. Det er jo ditt. Ikke andres.
Bygg dine relasjoner med omhu. Tiden er dyrebar, og gode relasjoner like så.
Og ikke minst, tør å se på huset ditt i ny og ne.
Er det fint og robust, så du kan trampe og rokke litt i deg selv? Det er godt!
Eller er det så falleferdig at bare en høy stemme kan rive deg ned? Det tyder på at noe er galt. Du er kanskje bare sliten og trenger en god natts søvn, men så etter søvnen – bruk litt tid.
Å gå til psykolog i et sammenbrudd kan være krevende. Vondt.
Men ofte ofte ofte så kan det komme noe godt ut av en vond fase,
det er ikke bare en teit klisjé.
Dette hvis du tør å få kontakt med deg selv, dine tanker og følelser. Din måte å leve på. Ditt arbeid og dine relasjoner. Hvis du tør å se gjennom nybygget av fasade-luftslott, eller huset som er etter andres tegninger.
For!, autonomien er viktig. Du ser skiltene på bloggens hovedbilde.
Autonomi er å ta stilling til hva du vil gjøre, og tørre å trosse forventninger og press.
Noen ganger.
God kveld.
Godt bygg.
Eller, la meg si det sånn, vi har alle noen korthus, og det gjør vondt når det raser.
Å leve i illusjon, med rosa briller, idyllisere, benekte, det er helt normale mestringsstrategier.
Men… ta det under lupen når det er noe som føles som et luftslott, og tør å se mer av realitetene.
Igjen, god kveld. Vanskelig å slippe tastaturet.
Da blir det flere avslutninger.
Beklager det 😉
Kommentarer
2 kommentarer til “Sammenbrudd”
Hei! Ja, kunst ja… Det må være befriende å holde på med tenker jeg – tror mange av oss har en drøm om et atelier hvor man kan være i fred og sprekke opp litt i fastlåste mønstre – hvis man har det i seg og har evnene, og har et rom (fysisk og billedlig talt)
Takk for tanker : ) alltid hyggelig med tankene, du tenker jo på hva jeg skriver, og gir meg alltid noe å tenke på tilbake.
Hei du.
Det er en stund siden jeg tittet innom bloggen din. Eller andres. Gnisten gikk litt ut av meg. Jeg møtte vel lettveggen, som noen sier, for det handlet ikke om å gå helt på trynet. Bare en liten depresjon light. Sånt skjer. Og nå er det over. Dagene er igjen gode og jeg har ting å gjøre.:)
Det er mange som før eller siden møter veggen. Hvor mange som prater om det og hvor mange som forsøker å skjule det vet jeg ikke. Strategier en kan ta i bruk når det skjer er det et utall av. En kan for eksempel forsøke å styre unna, late som om den ikke finnes, dope den bort, gå veggen i møte for å forstå den, forsøke å rive den ned i sinne ved å rette det mot noe annet eller noen andre, eller forsvinne i den for alltid, bare for å nevne noe. En som møter veggen kan også bli møtt forskjellig av de som står rundt vedkommende. Noen kan møte med toleranse, noen med aksept, noen med råd, noen med påbud, noen med likegyldighet og noen med frykt og avvisning.
Noen ganger virker vegger massive og ugjennomtrengelige. Men heldigvis er ikke alt alltid slik det virker å være. Det meste kan en gjøre noe i forhold til. Forandre, eller lære seg til å leve med. Men en forutsetning er at en tar tak i det, og ikke viker unna.
For tiden arbeider jeg mot en utstilling som skal åpnes i mai. Den handler om nettopp det med å møte veggen. Fem historier, fem tablåer, fem noveller som veves sammen med bilder, skulptur og video. Fem mennesker møter veggen på hver sin måte og av forskjellig årsak, med hver sin løsning eller mangel på løsning.
Fra en av historiene:
Rommet er tomt og du sitter ganske nøyaktig midt i det. På en taburett. Det finnes ingen vinduer og tapetet flasser av veggene. Danner nye mønster. Du reiser deg og går bort til den ene veggen. Legger håndflatene mot den. Den kjennes kjølig, og du legger også kinnet inntil. Deretter leppene. Nesten som om du kysser den. Ja, du kysser den. Du innrømmer det. Du vet ikke hvorfor du gjør det. Det skjer spontant. Med tungen. Nesten som om en stemme i hodet ditt byr deg å gjøre det, og du ikke har en egen vilje til å stå i mot. Så river du av et stort tapetflak med tennene. Slipper det på gulvet og går og setter deg igjen. Ser på veggen.
Formen som ble dannet da du rev av tapetbiten får deg til å tenke på et bilde du så en gang. Et bilde av et øye. Du ser ikke sammenhengen med mønsteret på veggen, for det ligner ikke. Likevel begynner du å tenke på det. Det er som om det ser på deg. Det finnes ikke noe øye, ikke nå, ikke her, ikke noe mønster i tapetet som ligner et, likevel ser det på deg. Ser inn i deg. Under klærne. Under huden. Du føler deg avkledd, naken, avslørt, men du vet ikke hva det ser etter. Det gjør deg urolig. Vil ikke tenke slike tanker. Vil ikke nærme deg det. Du liker ikke tanker du ikke forstår opphavet til. Tanker du ikke har kontroll over. De får deg til å føle ting du ikke ønsker og føle.
***
Ha en fin dag.:)
Bjørn