Det er lite som er hetere enn en debatt om foreldrestil.
«Curligforeldre». «Tigermødre», se: Tigermamma

Det er lite som er mer dogmatisk enn merkelapper på generasjoner,
«dessertgenerasjonen», «generasjon-meg», «generasjon-ran».

Merkelappene besitter ofte en del negative karakteristikker.
Lettere å være kritisk enn positiv kanskje?

Hva med minimalistisk foreldrestil da?
Hva er det?

Det er jo nok en merkelapp – et navn – på noen som gjør ting med en litt motsats til trenden.
Men så blir det kanskje en ny trend.

Minimalistisk foreldrestil handler om å ikke legge opp så mye for barna.
Det er bevisst få planer.
Mye tid og rom.
Lite TV og dataspill.
Få aktiviteter.

Et mantra innen dette levesettet: «Barn har godt av å kjede seg. De blir kreative av det. De tar ikke skade av det».
Et annet mantra: «Tingene skal ikke få styre oss. Barna trenger ikke alle lekene, alle tingene. Det er et kjøpepress, barna klarer ikke styre seg i jungelen av reklamer og tilbud. Tingene kan begynne å eie oss, i stedet for at vi eier tingene».

Så, mens de såkalte Curlingene har planene klare for de små, og bringer dem hit og dit.
Og Tigrene har høye ambisjoner og er målbevisste på barnas vegne – og setter mange restriksjoner.
Så er Minimalistene litt mer tilbakelente. De styrer med å ikke styre. De velger det enkle, og tenker at det kanskje er det beste.

En blanding kan jo være bra?
Hvor barna får leke fritt, men allikevel får hjelp til å bli sett på sine styrker og talenter og motiveres på vei – ut fra kjedsomhet og inn i en god struktur? En god balanse mellom veiledning og frihet?

Jeg ble kontaktet vedrørende om jeg var «en minimalistisk mor».
Og om jeg sto for «en minimalistisk foreldrestil» som psykolog.

Jeg måtte si at jeg nok ikke er så ekstrem – og nok ikke tilhører noen retning.
Men… at jeg er bevisst på kulturen vi lever i, og at gruppepress alltid er tilstede – og at man må tenke sjæl!

Jeg tenker at den organiserte aktiviteten er bra, hvis foreldrene liker det.
Hvis foreldrene blir slitne av det, så kan det bli negativt for alle.
Jeg tenker at kjedsomhet kan bli kreativt, dersom man legger en del ting til rette for det.
Og jeg tenker at å være emosjonelt tilgjengelig er viktigere enn det meste!
Å se barna – hjelpe dem hvis de strever – legge til rette – ha det trivelig –
men ikke være redd for å gi dem akkurat den oppveksten du ønsker med de verdiene du er opptatt av.

Jeg er opptatt av å være en del sammen.
Og å være en del alene.

Men om det er minimalistisk – det vet jeg ikke.
Maximalist på å være tilstede, la dem lage hytte av sofaputer, og herje i skogen.
Minimalist på å alltid ha helgene fulle, kjøpe masse ting, eller ha plane