Jeg skilter ofte høylytt jakten på det autentiske, det ekte, ved oss.
Jeg frykter fasadens krav, og avstand mellom «jeg’et» som føler og tenker, og «jeg’et» som har et utenfra perspektiv på seg selv – og spiller en rolle. Hva forventes av meg her? Hvem bør jeg være?

Men…. hva når menneskets indre faktisk ikke alltid er så vakkert? Det ekte betyr jo ikke alltid det vakre?
Vil vi se andres skyggesider? Og hva skjer om man viser det frem? Hvor ville for eksempel Francis i House of Cards vært hvis han viste sin kynisme uten et spill? Hvis sminken går av, blir vi lykkeligere da? Hvis de vonde teite tankene våres skal opp og frem? Er det ekte egentlig alltid det beste?

Tenk alle de tankene vi tenker som ikke er særlig kloke. Eller greie. Bare tanker som bør fly forbi uten nevneverdig oppmerksomhet. Så fins det også følelser som er ekte, men som er lite verdt i situasjonen. For eksempel følelsen av frykt. Frykt når man skal snakke foran gruppen. Det er en ekte redsel, men ikke særlig viktig å gi seg hen til. Men hva er så dumt med å fake da? For eksempel, hvis han er usikker for å snakke, så overkompenserer han og snakker ennå høyere og ruvende, for å fremstå selvsikker. Er det så dumt? Eller den usikre jenta, som ler høyt og spiller usårbar. Er det så dumt? Kan det være lurt å fake littegrann? Smile på en trist dag? Le når andre ler? Gråte alene og le ute. Også videre?

Vel, hva er målet? Er målet at andre skal like deg? Fint. Er målet at andre skal like deg for den du er? Ennå finere.

Selv om jeg ønsker høflighet og snillhet, og selv om jeg i hverdagen noen ganger ønsker å slippe andres skyggesider, så mener jeg det er viktig å øve på å kjenne etter hva som føles rett for deg, hvem som ser ut til å like deg for den du er (selv om vi er så mye), ha et større rom for alle følelser og søke en indre nerve av ekthet – hvor du slipper litt kontrollen og dropper selvfokuset. Og ja: det er ikke alle som trenger disse refleksjonene – noen er seg selv for mye, og har ikke en tanke på hvordan de fremtrer. Men til alle som strever med å vise seg frem i en perfeksjonistisk tidsånd – ikke tenk at alt må frem, men at det som kommer frem ikke er et spill. Med mindre du faktisk vil spille – som Francis. Spille deg opp og frem, i labyrinten av menneskelige svakheter, bruke smisk, utseende, manipulasjon og «splitt og hersk» – eller du bare vet at det lønner seg å være glad og kul for å være populær. Pass på da, de fleste er ikke antisosiale som Francis, vi andre – vi kan få en sterk ensomhet og også angst – dersom vi mister oss selv i kampen om førsteplassen.

Elske deg selv? Bli elsket for den du er? Vel, det er sterke ord. Men la meg omformulere: Aksepter deg selv, vis det du vil vise, men søk å bli akseptert for den du er. Det kan være mye hvile i et slikt menneskesyn.