Hva er å være overstimulert?
Vel, la oss drøfte ordet ‘stimulert’ først!
Det er jo et positivt ladet ord.
Det handler om noe som setter fart i oss- tanker, følelser og handlinger.
At vi blir berørt – enten fysisk eller mentalt – på en god måte.
Det er ofte noe som kommer utenfra oss selv, men som setter i sving noe i individet.
Overstimulert blir vi når det blir for mye av noe.
Musikk kan være stimulerende, men time etter time uten stopp kan ha motsatt effekt.
Mat kan være det samme. Sansene kobles på ved første bit, men blir «mettet» når bitene fortsettes å inntas.
Tidsånden
Mange hevder at vi lever i en tidsånd med overstimulans.
Vi får ikke tid til å sanse noe ordentlig, før neste stimulans har nådd hjernen.
Og mange hevder at det går for fort.
Barn tilpasser seg
Det som er sikkert er at barn som vokser opp i dag vil ha større evne enn oss voksne til å tåle den raske stimulus-eksponeringen. Hjernen tilpasser seg omgivelsene, og vi mennesker er mestrende vesener.
Vi har endret oss før, og vil gjøre det igjen.
Men ung eller ei-
med så mye stimulus rundt oss i den virtuelle og den virkelige verdenen, så kan det være godt å lære oss å roe ned,
og kjede oss igjen. Det er nok av folk som strever med kronisk stress, som ikke har funnet balansen ennå,
og som bør starte med å sjekke ut om de plages med overstimulans.
Hva gjør man med overstimulans?
Vel, da trekker man seg litt tilbake.
Til noe som gir ro, som er mer fri for stimulans.
Har du et slikt sted?
Hvis ikke kan du finne det! Det trenger ikke å være et reellt sted som du må oppsøke, men det kan hjelpe.
Aller viktigst er imidlertid: «Det lille rommet inni deg»
Det rommet hvor du kjenner munnviken peker littegrann oppover.
Hvor hvilepulsen er stabil. Hvor tankene er rolige.
For du vet jo at tankene påvirker kroppens tilstand.
Tenk på alt du skulle og burde ha gjort! Rot og kaos!
Hvordan kjennes det?
Tenk så i stedet på oversikt og visdom, skjønnhet og ro.
Tankene påvirker følelser og kropp.
Så:
Er du på stranden? Måkeskrik?
Er du på jobb med dine gode kolleger?
Eller er du bare i huset ditt, omringet av lukten av nytraktet kaffe?
Jeg har noen slike indre «hellige» rom – som er et tilfluktssted når jeg blir overstimulert.
Det er forebyggende for slitenhet.
Tar du utfordringen – å gå på skattejakt til ditt rolige rom? Hvordan ser ditt mentale bilde ut?
Kommentarer
Ett kommentar til “Overstimulert?”
Jeg har ingen slike klart definerte rom eller landskap som jeg vender tilbake til, selv om jeg i perioder kan bruke autogen trening for å roe kroppen. Når jeg gjør det, kan jeg lete meg opp et bilde av et sted hvor jeg ville likt å være, mens jeg deretter forsøker å fokusere på hvordan kroppen oppleves, for så å få den til å slappe av i musklene. Men det er ikke nødvendigvis det samme stedet fra gang til gang jeg oppsøker.
Men selv om jeg ikke har et slikt fast sted som du snakker om, så trenger jeg mye stillhet, og mye alenetid. Så jeg sørger stort sett for at jeg får det. I stillheten lar jeg tankene få sveve fritt, uten at jeg forsøker å lede verken dem eller det jeg føler hit eller dit. Det kan være mens jeg gjør dagligdagse eller repeterende ting, eller jeg legger meg på sofaen og ser på naturprogram med lyden av. Ofte ender det da med at jeg sovner.
Om jeg ikke får til å sette av tid til ingenting, får jeg problemer med å «skru av» meg selv. Slik at alenetiden blir et jag etter nye stimulanser. Fordelen med det er at jeg kan få gjort unna ting som bør gjøres, bakdelen er at jeg blir litt for sliten og mer følelsesmessig ustabil enn ellers. Ikke at jeg går helt av skaftet, men litt som når jeg har glemt å spise.
I det siste har jeg arbeidet langt mer enn vanlig på grunn av en utstilling som er på beddingen, og følelsene har svingt mye mer enn de vanligvis gjør. Fra yrhet og beherskelse og tro på meg selv, til noe som minner om sorg, avmakt og nedvurdering av meg selv.
Kanskje handler svingningene om at når jeg ser dem i galleriet, samlet og manifestert i stedet for delt opp i brokker og som tekniske utfordringer og tanker, blir temaene for utstillingen veldig synlige og store for meg. Eller kanskje handler det om mangelen på å gjøre ingenting. Kanskje det handler om både og, pluss litt prestasjonsangst attpå. Men i dag har jeg uansett en selvpålagt stilledag, så derfor svarer jeg på noen blogger og slikt, og skal pusle litt i huset. Én side av meg vil gjerne være i galleriet slik at jeg kan arbeide med detaljer som kan forbedres, men en annen side sier at nok er nok. Og det ser foreløpig ut til at nok er nok vinner, i hvert fall i dag.:)
http://www.gallerivox.no/vox/hjem
Ha en fin søndag.:)
Bjørn