Du ser dem.
De tenker før de handler.
De nøler.
Kjenner etter.
Venter.
De skaper.
Tegner og dagdrømmer.
Er lojale.
Og inntonet andre.
Men de kan bli slitne.
Og engstelige.
Og upopulære.
Men også herlige, skjønne og populære – i gitte miljø.
De er ikke alltid like «enkle» å forstå for andre…
Tenk om alle var like?
Hvem skulle bygd husene, hvis alle skulle regnet ut klimaendringene over tid?
Hvem skulle danset, hvis alle skulle spilt fotball?
Hvem skulle lyttet, hvis alle skulle prate?
Det er nærmest et mysterium hvordan samfunnet synes å gå opp,
med et mylder av variasjon i talenter og interesser.
Personligheten likeså, vi trenger nok alle – de tøffe, intense – og de sarte, fintfølende.
Kommentarer
4 kommentarer til “Sensitive barn”
Hei igjen.
For meg er dialogen viktig. Selv om det kun er et takk for svaret, så opplever jeg det som langt mer positivt enn ingenting. Tilbakemeldingen på en kommentar får meg til å føle meg sett, og det får meg til å føle at den som skriver bloggen tar det jeg gir tilbake på alvor. Og det er kjekt, for noen ganger legger jeg både tid og litt av meg selv i svarene mine. I det virkelige liv ville jeg raskt sluttet å si noe til en person som ikke svarer meg.
Jeg ser at det er blogger hvor bloggeren konsekvent ikke svarer. Disse bloggene slutter jeg fort å svare på. Kanskje slutter jeg også å lese dem etter hvert. Det er jo så mye en kan lese på nett, og mange som har kloke ting å si. Så da velger jeg personlig dem hvor jeg får en liten respons om jeg bruker tid på å gi en kommentar.
Jeg tror dette med å skrive blogg oppleves ganske forskjellig fra person til person. Noen har fokus på fag, noen har fag pluss litt personlig (slik jeg leser deg),noen skriver for å skrive av seg ting, få trøst, eller bli klar over sider ved seg selv gjennom å sette ord på det de opplever, og noen skriver for å si at livet ikke må være bare ræva, selv om det skulle ha kommet dit hvor det blir litt mer utfordrende enn for de fleste. Selv putter jeg meg i siste kategorien. For meg selv er det å skrive blogg som et prosjekt jeg på mange måter likestiller med et kunstprosjekt. Jeg har et klart definert mål ved det. Jeg forsøker å vise en virkelighet hvor livet kan være positivt, uten at en må fortie det som krever litt mer. Og jeg bruker mitt eget liv og erfaringer som et bakteppe for å få til dette.
Og så har du dem som kun leser, og ikke skriver blogg selv. Og noen av dem gir deg et ord, andre har nok med å lese. For noen betyr det å lese blogger trolig ganske mye, for andre er det sikkert bare en måte å slå i hjel litt tid på.
Selv bruker jeg ikke all verden av tid på andres blogger, men jeg tar meg gjerne et sveip på morgenen mens jeg drikker kaffe, og kanskje også på kvelden. Og det danner seg et lite nettverk av bloggere som leser meg, og som jeg selv leser og kommenterer. Det blir på sitt vis litt sosialt, samtidig som de bloggerne jeg leser gjerne har noe mer på hjertet enn dagens sminketips. Så da får jeg også med meg noe av verdi, noe som får meg til å tenke. Dette leste jeg i dag:
http://www.starbear.no/mormor/2014/06/12/et-livstegn-og-litt-mer/
Ha en fin dag. Selv skal jeg denne dagen holde et foredrag om siste utstillingen min. Og slike ting er ikke så lett for meg å gjøre, så det blir spennende. Men jeg tror det går greit.
Her kan du gå inn i utstillingen, om du vil:
https://www.youtube.com/watch?v=6Hr52cthVYs
Tudelu.:)
Bjørn
Takk for tankene om betydningen av dialogen.
Når og hvor er utstillingen og foredraget?
Hadde vært moro å få med meg…
Det er klart man kan grue seg til å formidle til mange, ja- selv kanskje bare til få –
i hvert fall noe personlig og nært. Det er ganske annerledes å lage kunst, enn å formidle om den med ord.
Jeg har opplevd at det er gøy å formidle når det er noe jeg brenner for,
og at jeg kan glemme andres eventuelle dømmende blikk, bare fokusere på de som jeg ser følger med, tenker og smiler.
Jeg hadde vel aldri trodd at jeg kunne si at formidling, taler, offentlige dialoger er gøy – og mene det-
men tenk, sånn kan det bli, når man tør å utfordre nerver og sensitivitet.
Men hvile – det kan trenges etterpå – for man (mange) bruker mye av seg selv, og det er en intens personlig og sosial situasjon.
Lykke til 🙂
Da jeg var liten, fikk jeg høre at jeg hadde for mye følelser. Jeg tror ikke ord som sensitiv var i ordforrådet til de som sa det. Men det stemte nok at jeg følte på mye.
I dag opplever jeg å høre at jeg får med meg mer detaljer enn andre. Jeg vet ikke om jeg gjør det, eller om folk bare har fokus på forskjellige ting.
Her er en link til en artikkel om å være Høysensitiv – ti tegn på at du er det:
http://www.klikk.no/helse/doktoronline/psykiskhelse/article846257.ece
Ha en fin dag.:)
Bjørn
Ps. Jeg senser at du har sluttet med å kommentere tilbakemeldinger du får. Hva er greia?:)
Haha, nei – hva er egentlig greia m det? Aner ikke- for jeg liker jo veldig godt å få kommentarer! Er litt godt å høre andres stemme (tekst) – enn min egen… Og noen ganger godt å ikke alltid svare- bare la det stå som refleksjoner fra leserne … Og noen ganger har jeg ikke annet å si enn at jeg ble glad for kommentaren, og det er jo…tja…litt kjedelig svar. Men…hva syns du? Er dialogen viktig- eller kan kommentarer like så godt få stå der å skinne i fred:-)?