Det er vakkert i måneskinnet. Månen har et ansikt, et litt trist ansikt. Veldig kjent. Alltid kjent.
Den lyser ikke, sier naturfaget.
Den lyser, sier jeg.
Det er sola, sier faget.
Den lyser, sier jeg.
Den reflekterer lyset, så det ser ut som den lyser. Det er sola som lyser.
Det er månen, sier jeg.

Kosebamsen har liv, sier hun. Det mest elskelige liv, for henne. Barnet trøster seg, og bamsen svarer. Bamsen vet alt, og rommer alt, den er alltid der og aldri vanskelig. Bamsen er min bestevenn, sier hun. Inntil den dagen hun blir 5 og hyler at «den er død».
Det er en ting, mamma. Den har ikke noe liv, mamma. Hva skal jeg gjøre nå, mamma?

Nietzsche skal ha sagt at mannen trenger illusjonen. Realiteten er smertefull. Illusjonen letter. Sløret hjelper oss. Drømmen bærer oss. Vi blir udødelige i forelskelsen.

Månen lyser! Bamsen lever!
Det er best sånn.