Det er ikke bare de tyngre rusmisbrukerne som bruker rusen som flukt.
Det er hver og en mannsen.
Mestring
Man snakker om mestring som om det alltid er en konstruktiv løsning på et dilemma eller vanske.
Mestring av såre følelser, indre uro og usikkerhet kan variere.
Mange merker at beroligende stimuli som alkohol eller beroligende medikamenter har en god effekt på indre uro.
Merke bedøvelsen i hver enkelt nervecelle. Systemet fyrer ikke like ivrig inni deg- men hviler.
Det er bare det… at det er andre måter også å håndtere indre uro på.
Men veien er ofte litt mer… uoversiktelig kanskje.
Men også mer givende.
Ordsamleren
Jeg leste en fin roman i går, «Ordsamleren».
Om en nydelig jente som opplever et sterkt tap som driver henne til vanvidd i den unge kroppen.
Hun samler på ord som en mestring.
Hun drikker seg snydens. Som en mestring.
Og hun finner varmen og opplever mening igjen. Som mestring.
Rusatferd og rusmisbruk er blant oss.
Og det er en hårfin grense mellom kos og bedøving.
Noen har mer å bedøve vekk enn andre. Og der kommer kanskje sårbarheten inn.
I tillegg til den genetiske sårbarheten, som flere gode studier viser til.
Hvordan håndterer du indre uro?
Har du noen å prate med? Noe rom inni deg til å håndtere det?
En dagbok? Eller ord å samle på?
Ha en fin dag 🙂
Kommentarer
2 kommentarer til “Rusen – en måte å mestre på”
Hei.
Jeg har med årene funnet ganske mange hjelpemidler for å dempe uro eller angst. Én kan være å gjøre noe fysisk, som i å bruke kroppen til en jobb, en annen kan være å gå inn i en samtale med noen jeg stoler på. Og en tredje er å sove det bort. Å skrive ned tanker og følelser er også bra, opplever jeg. For eksempel i bloggform. Det gir meg perspektiv og oversikt. Autogen trening kan også hjelpe meg. Og ikke minst tydelige rutiner og forutsigbarhet. Orden. Men det som hjelper aller mest på sikt, er å være tro mot det jeg faktisk føler, har jeg erfart. Det vil si ikke late som om jeg føler noe annet enn jeg faktisk gjør, eller er en annen enn jeg er. Enten det er overfor meg selv eller andre. Det er ikke noe hokus pokus og så var jeg uten uro resten av livet, men det hjelper.
Kjemisk støtte bruker jeg lite av. Alkohol brukes kun en sjelden gang til kos, selv om jeg kunne forsøke å drukne angsten med den i yngre år. Når det gjelder medisiner bruker jeg sjelden noe,men kan ta en liten krykke ved ting som for eksempel utstillingsåpninger eller andre sosiale evenementer. Det skjer likevel ikke ofte. Kanskje tre, fire ganger i året. Selv om medikamenter kan roe meg, stjeler det samtidig noe. Og jeg føler alltid i etterkant at jeg mistet noe. En slags spiss og tilstedeværelse. Likevel, noen ganger er det prisen jeg må betale for å få oppleve noe av det jeg ønsker, og ikke trekke meg bort.
Ha en fin dag.:)
Bjørn
Hei,
jeg tror det er veldig nyttig for andre å lese ditt svar – at det er mulig å stå i uro – og at uroen også kan «spisse» tilværelsen grunnet en årvåkenhet/tilstedeværelse.
Årvåkenheten kan være krevende naturlig nok, og det er viktig å finne strategier for å lande nærmere harmoni – når uroen blir for sterk.
Ha en fin dag