Jeg har møtt noen.
Noen vakre blant oss.

Noen mennesker får meg til å åpne meg.
Som en orkidé som springer ut.
Andre får meg til å lukke meg.
Som en skilpadde som går inn i skallet.
Har du det også sånn?
Hvem lukker igjen?
Hvem åpner du for?

Magien i livet
Jeg har møtt et barn, en ungdom, en voksen, en eldre,
som har fått meg til å smile lett.
Undre meg.
Over magien i livet.

Det er langt fra diagnoseboka,
langt fra timetelling,
langt fra sykdomsfokus.

En jente, et barn, hun ser verden litt annerledes
Hun er sensitiv og følsom.
Hun trenger trygghet. Tonnevis.
Hun gjør ting på sine måter.
I sitt tempo.
Tingene sine passer hun på som det er diamanter.
Følelsens sine passer hun på likedan.
Ikke kom å ta det vakre fra meg, tenker hun.
Jeg vil beskytte det. Gjemme det.
Til jeg møter noen som kan ta vare på det vakre.
Men pass deg, det er skjørt, fint, delikat, som silke.
Det kan ikke møtes med robusthet og kraft.

I hennes hode er sansene sterke
Det trengs ikke chilli, for maten har nyanser du ikke vet om.
Det trengs ikke høy musikk, for musikken er allerede i hodet.
Det trengs ikke mye samtaler, for tankene blir til kaos.
Det trengs ro, forutsigbarhet, vennlighet og plass til å være seg selv.

Hun er de vakre blant oss.
Asperger? Sensitiv? Engstelig?
Hun er fortsatt de vakre blant oss.
Hvis vi vil se.