Fake it til you make it
I tråd med kognitiv atferdspsykologi kan vi påvirke psyken ved vår atferd.
Hvis vi føler oss usikre, sårbare, sjenerte – kan vi øve oss på å trosse frykten.
Hoppe ut i livet.
Etter hvert vil man lære kroppen at dette ikke er så farlig.
At det går greit.
Og man tør mer enn før.
Gjemmer seg ikke hjemme eller inni seg selv lenger.

Se for eksempel denne videoen fra TED-TALK:
Fake it til you make it

Det å gjøre ting er virkningsfullt, og jeg jobber etter en sånn modell.
Men jeg er så glad for at mer emosjonsfokuserte terapiformer er kommet mer og mer inn på banen.
Det å fokuserere på følelser, kjenne på dem, merke toleransegrensen, og hva det gjør med en.
Det å stå for åpenhet, tørre være og vise sin sårbarhet.

En bakside med å presse seg til man klarer å bli en annen versjon av seg selv,
er at man mister seg selv på veien.
Man kompenserer og kompenserer – kjemper og kjemper – for å passe inn i samfunnets format.
Mens man kunne nådd langt lenger hvis man la ned årene litt, og bare aksepterte og delte.

For noen uker siden gikk personen frem og tilbake på turer.
Gjorde som psykologen sa. Kom seg opp og ut. Viste seg. Smilte.
Han faket antagelig så det gren etter.
Like etter gav han opp livet.

Ikke fake it – del og søk støtte
De store bør gå først.
Som Fabian: Åpenhet betyr mye

Fake it – fake it – fake it
Jeg er ikke motstander om å presse seg litt,
utfordre seg litt og ikke la frykten ta overhånd.
Men… trenger samfunnet mere fake it?
Gjør vi ikke alle mye fasadejobbing allerede?
Når noen gir opp selv om fasaden ser fin ut,
viser det meg at mennesker som er flinke til å mestre og fake,
ikke får den hjelpen de ville fått dersom de turde gråte og prate.

Vi trenger usminket virkelighet
Unfake it and reach out.
Men orker vi andres ærlighet?
Vil vi ta i mot?
Vil vi vurdere det som «mangler»?
Gi en kjapp diagnose, og et nedvurderende blikk.

Må vi fake for å mestre kravene?

Avlsuttende link:
Sårbarhet