Som forelder står man overfor mange valg.
Tiger eller hund?
Jeg har tidligere blogget om Tigermammaer, som ikke gir seg og krever innsats fra barna.
Jeg har tidligere blogget om Curlingmammaer, som frykter at barna skal mislykkes. Og derfor blir den ydmyke tjeneren, som rydder rommet, vasker klærne og kjører barna der de kan sykle.
Stereotypier er forenklinger
Det er nå engang slik at «merkelapper» som tiger og curler er forenklinger.
Forenklinger av virkeligheten kreves for å formidle trender. Det betyr ikke at mødre kjenner seg igjen i grupperingene.
Vi er mange som følger opp de små.
Ønsker at de skal være glad i aktivitet og skolefag.
Hjelpe dem der de faller. Opp igjen, sier vi. Forsøk på nytt, sier vi.
Jeg heier på deg, roper vi.
Når barnet har lyst til å bli veldig god på et område.
Har lyst til å investere sin tid.
Vi bør jo heie. Bør vi ikke?
Tro på dem, tørre se dem falle, investere, heie frem.
Gullkorn i grusen
Jeg så på en amerikansk familiekomedie. Moren fra latin-amerika utbrøt:
Ikke vær spyttet i fjeset, vær vinden i ryggen på dine barn.
Faren stusset over dette umusikalske uttrykket.
Hun lo og sa det lyder vakkert på spansk.
Men betydningen? Den liker jeg.
Jeg vil være vinden bak barna – medvinden. Ikke motvinden.
Ha en god søndag.
Kommentarer
3 kommentarer til “Bli vinden i ryggen”
Så sant det du skriver 🙂 Jeg tror det er veldig viktig at barna har foreldre som ser barnet, er støttende og tror på barnet. Og en blanding av nærhet og omsorg, med en tone av tydelighet og klare regler.
For min egen del var pappa nokså fraværende og gav meg ikke den trygge tilknytningen som barn har best av. Men var mamma der for meg, så det er jeg glad for. Likevel merker jeg og ser ting klarere ved at det dessverre stammer noen problemer med den til tiden utrygge barndommen og nåtida. Jeg er heldigvis bevisst dette slik at jeg kan jobbe med det 🙂
Hei Tone.
Takk for fin tilbakemelding.
Det er fascinerende å bli vitne til det teoriene sier, at barndommens tidligste relasjoner har enorm stor påvirkning resten av livet. De fleste har noen relasjonelle sår fra denne tiden. Det beste er å bli mer bevisst det, for å skape mer av det man trenger i eget liv. Jeg lurer på om det å leve med savn er en del av det å være voksen? Mye stammer fra de første viktige relasjonene, far og mor. Tenk det. En 80-år gammel mann kan savne sin mor, fordi han bærer «barnet i seg». Vi har jo med oss «barnet» videre. Det er fascinerende.
Jeg har tro på at det å være tilstede, lytte og være kartleser i sårbare perioder, er viktig. Ikke alle foreldre klarer det. Mange får litt sjokk når man skal kombinere mange roller på en gang. Unge voksne med små barn blir «satt i strekk». Noen håndterer det godt, andre ikke. Men jeg tror de fleste prøver så godt de kan. Det er ikke alltid godt nok for barnet.
Ha en fin dag.
Takk for kommentar tilbake – som gir veldig mening! 🙂