Jeg har vært sulten hele mitt liv. Misunt dem som kunne lene seg tilbake. Puste med magen. Si at dette er, dette er godt nok.
Mange sier at roen kommer med åra. At man blir mindre sulten, og mer satt. Litt mer evne til å nyte, kanskje.
Steve Jobs er vanskelig å sammenligne seg med. Men et av hans yndlingssitat skal ha vært: Stay hungry – stay foolish. Det er noe bra med sulten, lysten til å tenke nytt, bevege seg, gå videre og ikke godta tingenes tilstand.
De fleste av oss husker ungdomstida som en sulten periode. Sulten på vennskap, kjærester, selvstendighet, tilhørighet, identitet, kunnskap.
De som er mette allerede som unge, blir man bekymret for. De som ikke ønsker gå ut, prestere på en prøve, passe inn. I ekstreme tilfeller kaller man det apati og anhedoni. Manglende motivasjon til å delta, lav respons på stimuli og manglende evne til å føle glede og iver.
En nokså ny lang studie viser at de urolige unge, blir vellykkede voksne. Denne uroen kan være positiv. De er sultne og dumme.
Ord på rekke – leveregel
Rart med det. Disse kjente folka, som har liret av seg noen setninger i ny og ne. Det som siden bare blir kalt «kjente sitater». I have a dream. Gjør alltid det du er redd for å gjøre. You can do it. Evig eies kun det tapte. Ordene på rekke som gir gjenklang i andres sinn. I Praha var jeg på et Steve Jobs-museum, og så dette sitatet: Stay hungry – Stay foolish. Det gjorde meg skikkelig glad. Han er død, men gleder meg allikevel. Det var visst ikke hans ord, men et sitat han levde etter og delte villig videre for å spre inspsirasjon. Kall det leveregel, som en kognitiv terapeut kanskje ville sagt.
Men jeg kan avsløre en leveregel jeg lever etter, i tillegg til denne nye om å forbli sulten og dum.
En fugl av gangen min venn. En fugl av gangen.
Det er et sitat fra en bok om prokrastinering. Det handlet om en gutt som hadde utsatt og utsatt prosjektet om fugler i naturfagen. Faren så den fortvilte gutten kvelden før innlevering. Prosjektet virket uoverkommelig. Fullstendig. Faren sa: En fugl av gangen min venn, en fugl av gangen. Gutten startet, der han måtte starte. Med den første fuglen. Han måtte ikke se hele prosjektet, bare gå et skritt og et skritt. Til slutt kommer man frem.
Som mange andre merker jeg at livet er krevende og oppgavene man skal klare noen ganger som store fjell foran deg. Hvordan skal man vaske alle klærne, lage alle måltidene, møte presis til alle møtene, gjøre alle prosjektene, følge til alle aktivitetene, stille på alle foreldremøtene, klare hverdagen… Det går ikke når man ser alt foran seg. Men med en fugl av gangen, har alt gått. Allikevel.