Selvom jeg bor nokså landlig, i hvert fall sett med urbane øyne,
så er bondegårder eksotisk for meg.

I dag så jeg nyfødte lam stabbe av gårde på tynne ben.
Geitekillingene var allerede tøffe oppå fjellknausen,
til tross for sin unge alder.

Barna frydet seg i møtet med dyrene.
Jeg tenkte, jeg er for fjern i hverdagen min.
Kontakten med «jorda» er svak.
Selv om jeg er langt unna Martha Louises fabling om skytsengler og andre overnaturlige ting,
merket jeg at jeg lengtet etter bakkekontakt, som i dette øyeblikk med lammene i det grønne gresset.

Tenk om jeg holder på med en prosess jeg ikke helt har kontroll over?
I dag oppsummerer Aftenposten at nevrokognitiv hjerneforskning drøfter menneskets frie vilje som en illusjon.
Blant annet viser hjernen en respons før valg bevisst tas,
som legges i betydningen at det ubevisste har mye makt.
Freud Freud Freud, du var ingen dum mann.
Hjerneforskning støtter oppunder barndomstraumenes store betydning (krympende hjernestrukturer),
og nå altså det ubevisste som styrer oss så vi kanskje ikke klarer å være herrer i våre hus.

Vel, hvor vil jeg med dette?
Hjernen min vet kanskje bedre enn meg.
Poenget er at jeg kanskje er inne på en bane som jeg bare aner starten på.
Jeg har startet en blogg, fordi skrivetrangen er stor.
Men også fordi jeg lurer på hva som er av muligheter for meg der fremme.
Vil en blogg kunne gi meg noen nye stier å følge?

Kanskje.
Men vel så mye merker jeg at mens jeg skriver er det som at temaene skapes utenfor meg.
Jeg starter på et tema om for eksempel psykiske lidelser, men ordene som kommer
omhandler stress, søken etter ro og mental smidighet.
Min siste blogg fikk meg virkelig til å tenke:
hvilken vei er jeg på egentlig?

Jeg har tenkt på livet som en reise,
det gjør vel vi alle.
Men kanskje er jeg også på en mer fysisk konkret vei?

I følge hjerneforskerne skjer det alstå mye i våre valg som vi ikke har kontroll over.
Så svaret er å la meg lede med?

Tibet, hvorfor ikke?
Et vakkert land, politisk undertrykket, vis historie.
Såklart 1 år der ville forandret synet mitt på så mangt!

Men hvordan overleve der? Turistreise er en ting, men langvarig reise noe annet!
Jeg kan jo bli flinkere til å promotere bloggen,
jeg har hørt rykter om at man kan bli rik.
I hvert fall de som blogger om interiør, mote og slanking?
Jeg kan se hvor mange som vil følge meg og min familie på oppdagelsesferden etter ustress.

Men tja, telefonen ringer ofte.
Mennesker som vil jeg skal hjelpe dem.
Det gjør jeg gjerne.
Det skapes mye i møtene.
Men telefonen går dessverre ikke varm for de som vil hjelpe meg med å leve godt
i min oppdagelsesreise i eget sinn og i den fysiske verden 🙂

Omgivelsene preger oss
En klok sa at det har ikke noe å si hvor du bor, du er deg selv, med din bagasje, alle steder. Hverdagen vil komme uansett, sa han til meg. Ikke flykt. Skap noe der du er.

Men… vi har vel alle merket hva en vakker utsikt gjør med perspektivet vårt.
Hvordan nye tanker kommer i kontakt med naturen, eller nye mennesker.

Nye stier på vei mot ustress
Så, jeg er i hvert fall sikker i min sak.
Min spesialistoppgave om stress har vist meg at jeg er mer interessert i temaet enn jeg visste.
Det handler mer om meg enn jeg ante. Enn jeg ønsket.
Jeg har vært prestasjonsorientert, utseendefokusert og rastløs siden dagen jeg tok mine første skritt.
Der vil jeg fortsette å være antakelig, at det er mine trekk.

Men jeg er innenfor rekkevidden av ustress!
En tilstand av tilfredshet kommer oftere og oftere.
Jeg må bruke meg på rett måte.
Jeg har mye å gi, men jeg må finne et sted der ungdomskilden er.
Der hvor jeg ikke kommer hjem fra jobb og er brukt opp.

Tittelen ble endret, men var kanskje rett
Da jeg først kom på at jeg skulle blogge,
skulle tittelen være De nye stier.

Og jeg er på sporet av noe,
jeg vet bare ikke hva.
Får håpe hjernen min forteller meg det snart ;-).

Ps. jeg får bli flinkere til å skaffe meg 100 lesere daglig og har forresten presentert bloggen min på Bloggurat. Proaktiv, det er jeg i hvert fall! Neste skritt, oppsøke coachende psykolog?