Hun hadde ingen medaljer rundt halsen.
Ingen i vinduskarmen.

Hun strevde med å puste.
Alene på sykehuset.
Langt hjemmefra.
Med uviss utskrivingstidspunkt.
En evighet for den astmatiske lille kroppen.

Noen hilste på.
Moren kom om natten, når alt var ferdig.
Bare søvnen.
Så, var det alene.
Dag etter dag.

Det føltes som at støvkornene var store som korn.
Klar til å angripe pusten hennes.

Hun hadde ingen lange turer å vise til.
Ingen suksess.

Hun visste at hun måtte ut av sykehuset for å bli noe.
Legen hastet forbi.
Sykepleierne målte og ordnet.
Smilte og lo.

Hvorfor så glade?

Hun hadde ingen venner.
Hun hadde fått en 2×2 m plakat fra barnehagen.
Der sto det at hun var savnet.
God bedring, i glitter.

Tårene presset på.
Ville hun noen gang komme hjem igjen?
De andre snakket om sykdom til henne.
De snakket om andre ting med andre.

Hun var en flink pasient.
Tårene ble gjemt bort til kvelden.
Hun var «mestrende».
Flink.

Da hun kom hjem var sykehuset lagt i glemmeboken.
Det var som om hun aldri hadde bodd der.
Livet gikk sin gang.
Det ble bare et mørkt hull.
Frykten og ensomheten ble som støvkornene.
Gjort smått, men var allikevel farlige.
Usynlig for de andre.

Medaljene kom, sakte men sikkert.
Hun viste at sykdommen ikke skulle prege.
Det skulle prelle av.
Alt som var vondt skulle prelle av.

Når hun falt stygt, gikk hun ikke hjem.
Det fikk bare blø.

Hun skulle aldri bli syk igjen.
Dagene uten pust ble gjemt bort.

Inntil panikkangsten rev i henne.
Kroppens alarmberedskap, uten språk.
Panikkangsten kom når hun møtte sykdom.

Så fikk hun hjelp til å møte det bortgjemte.
Det ensomme.
Den som ikke kunne puste.
Som hadde lungen punktert.
Lille ansikt.
Tynn kropp.
Som var sengeliggende i 2 år.
Hun fikk hjelp av en med tid.

Tid er viktig i noen terapiforløp.
Det kan godt hende at mye kan gjøres på 4 terapitimer.
En oppvekker.
Men for noen, er tid i en trygg relasjon helt avgjørende for varig bedring.

Dagens offentlige psykiske helsevern har dårlig tid.
Det er ikke alltid godt nok.
Som for denne jenta som hadde gjemt bort sårbarheten.
Som var mestrende, men helt alene.
Helt uten kontakt.
Og livredd.
For å bli syk.
Igjen.

Det er ikke én terapiform som passer for alle.