Det kan være veldig vondt og ødeleggende og skummelt å ha angst.
Å leve med angst krever styrke.
Angsten har mye mer energi i seg enn depresjonen.
Mens depresjonen handler om håpløsheten og mattheten, er angsten preget av bekymringer og aktivering.
Ulike systemer som dominerer i kroppen.

Selv om angsten kan kjennes vond,
kan det være tomt uten den – når den forsvinner.
Fordi en med prestasjonsangst eller sosial angst vil legge så mye kraft i oppgavene.
De vil forberede seg, grue seg, sove dårlig og spise lite.
De vil kjenne nervene i kroppen jobbe.
Nervene ligner lynets elektrisitet.
Din kropp en tordensky.

Etter angstbehandling
Når man har forstått hva man er redd for – at man ikke trenger å være så redd,
og fått hjelp til å prøve seg ut, lære seg å motta omsorg og støtte, så roer kroppen seg.
Det kan være så godt. Så lettende. Så fritt.

Men noen…. som Bjørneboe… trenger nervens kontakt.
Og savner den når den er borte.
Det blir kjedelig.
Man har blitt litt vant til, og kanskje avhengig av, at kroppen spenner seg, gleder seg og gruer seg og herjer.
Ordet stress-junkie er jo ikke et varmt ord, men kanskje treffende allikvel?
Man opplever at det å ha kontakt med livet, seg selv og andre er å være høyt aktivert.

Jeg har i 20-åra kjent nerven
Det har jeg vært åpen om.
Den dagen jeg aksepterte at verden var så mye enklere enn jeg hadde komplisert den til,
i hvert fall at de høye kravene var litt unødvendige, så slapp også noe tak.
…og det ble kjedelig.

Tam som et lam
Hvorfor holde foredrag, hvis kroppen er tam som et lam?
Betyr relasjonene noe når man ikke lenger får hjertebank og blir usikker?

Selvfølgelig er det godt uten at man er overaktivert.
Å ha kontroll.
Å kunne se folk inn i øynene, og se gnisten av omsorg i livet.
Det er godt og trygt og varmt innenfor komfortsonen.

Men blir man kreativ i det rommet? Skapes det? Utvikles det?
Antagelig ja, antagelig ja.
Men er man vant til å sitte på en berg- og dalbane i årevis er det merkelig stille nede på bakken.

Hva med deg?
Er du blitt vant til dine nerver som setter i gang stress-systemet?
Er det vanskelig å vende seg til det rolige systemet, kroppens egne ro?
Eller har angsten blitt erstattet med fallskjermhopp?