Vår verden er subjektiv
Jeg lurer på hvordan du forstår deg selv og andre folk rundt deg.
Det er ikke unikt for vitenskapsfolk å ville finne ut av, forstå og forklare våre omgivelser.
Vi gjør det alle sammen hele tiden.
Forsøker å forstå det vi ser rundt oss. Andres atferd. Vil de oss vel?
Er han potensielt farlig han der som går bare litt for fort mot meg?
Hun som roper alene midt på plassen, er hun syk? Snakker med seg selv? Eller krangler hun med mannen via bluetooth?
Attribusjoner handler om at vi tillegger ting mening.
I psykologisk teori er man opptatt av at det fins ulike typer attribusjonsstiler.

Det stopper ikke der
Vi ønsker også å forstå vår egen atferd.
Gjør du det godt på eksamen – hvordan forklarer du det? Hardt arbeid? Tilfeldighet?

Tillegger du din suksess flaks eller tilfeldighet?
Eller tar du sjelden ansvar for dine handlinger – men «skylder på» situasjonen?
Den gode gamle: «Fylla har skylda….?» «Det var så mye å gjøre så jeg glemte det», gang på gang?

Attribusjoner er kjappe, ubevisste tolkninger av egen og andres atferd
Den fundamentale attribusjonsfeil er nevnt mang en gang i sosial psykologiske teorier.
Det handler om tendensen til å overvurdere personlige faktorer i observert atferd.
Ser du en mann rope aggressivt til bussjåføren, gjør alle passasjerene en kjapp analyse – enten de vil eller ikke.
Hva skjer? Hva er han så sint for? Er han en løs kanon?
Og vips dekker du til det ledige setet ved siden av deg med veske og jakke og gjør deg stor som et fjell. Her er det ikke ledig, håper du den sinte mannen attribuerer! Du ser mannen igjen på jobbintervju dagen derpå, og han får i hvert fall IKKE jobben. Du har sett hvordan han EGENTLIG er… OFF GARD. Han virker veldig hyggelig og snill i møtet, men den uakseptable sinnataggen sitter som støpt i din forståelse av han.
Hva er den fundamentale attribusjonsfeil igjen- lurer du kanskje på?
Jo, at du i din årsaksforklaring på mannens sinne tilla mannen en rekke personlige egenskaper i analysen.
Feilen? Jo den består i at vi ikke gjør en særlig god analyse! Vi vet jo egentlig ingenting. Litt laber forskning…
Vi vet ikke de ‘situasjonelle faktorene’, at bussjåføren ikke trodde på at han hadde blitt frastjålet lommeboken rett før, at mannen hadde det dyrebare minnet av sin avdøde kone i lommeboken og at han ikke hadde penger til bussen.
Situasjonsanalyser krever mer kunnskap – og vi er noen ganger for kjappe i våre vurderinger.
Fra evolusjonen antas det imidlertid å være et nyttig kompass – for å ane fare/ikke fare, vennlighet/ikke vennlighet.

Vekk frem din indre forsker!
Mitt ønske til deg?
Vel, ikke tro at den verden du opplever er skråsikker korrekt – men den er din, det skal du ha!
Neste gang du dømmer deg selv litt hardt for noe du har mislykkes i – ta en ekstra runde hvor du husker på de situasjonelle faktorene – og de personlige – så blir det en mer nyansert analyse. Du vil stå friere dersom du åpner opp lukene for en større mer nyansert verden. Ting er ikke alltid som man tror.
Den kjedelige viser seg å ha en gyllen humor, får deg til å le time etter time.
Den spennende kjekkasen som gir deg masse oppmerksomhet var plutselig verken spennende eller kjekk – men han håndterte sjekkesitasjonen med glans. Ikke sant?