Jeg er opptatt av autonomi
..det kan du se av headeren min.
Autonomi handler om å ta styring i eget liv, med det som innebærer å trå frem med seg selv og egne meninger.
Mange ganger kan autonomi være konfliktfylt for oss. Det er lettere å tilpasse seg andre, å skli inn.
Det å hevde seg kan skape en frykt for avvisning, da selvfølgelig spesielt hvor ens mening avviker fra gruppen.
Jeg har 3 skilt i veiskiltet på headeren. Barndom og fremtid. Men for at det ikke skal bli helt lineært må man ta ansvar for veivalg i eget liv. Det ansvaret er lettere å ta dersom de nære relasjoner i oppveksten, dine foreldre, lyttet respektfullt til deg – og hjalp deg til å sortere, avgrense deg, kanalisere følelser med ord og varme. Det er vanskeligere dersom du er barn av en med alkoholavhengighet, eller en med depresjon hvor det alltid vil være vansker å se en annen. Eller bare en av mange søsken, eller i et hjem med lite tid sammen.
Ta deg litt tid da vel, og les om autonomi nedenfor, da det er et viktig begrep for mange av oss.
Dette er udrag fra noe jeg skrev i studietiden:
’Autonomi’ sett i et utviklingsperspektiv, omhandler ”selvet i relasjon til objektet”, og selvets grad av separathet; jf. Mahlers separasjon-individuasjons prosess (Gullestad, 1993).
Ikke vært barn
Mange med vansker i voksenlivet har ikke opplevd å være barn i barndommen. Ta for eksempel gutten opplever at han som åtte-åring tar på seg ansvaret for familien, for å ordne opp og ta vare på deprimert mor og sårbar lillebror. Eller barn som opplever alkoholisme i familien, som Paal-André Grinderud har satt ord på for så mange, i alene nå igjen og en mor ved navn Wanda. I slike tilfeller bærer oppveksten preg av parentifisering.
Om du en gang ikke fikk være liten i relasjonen med de voksne, så vil du antagelig også senere i livet ha vansker med å finne plass til dine egne behov. Fordi at hvis det er foreldres behov som har vært i fokus, kan du ha blitt så lite bekreftet og lite sett, og måttet ta så mye hensyn til de voksne, at du nå har vanskelig med å ta utgangspunkt i deg selv (som drøftes av Theophilakis, 1989). Vider har du kanskje ikke kunnet og ikke fått hjelp til å kjenne etter hva du selv vil og ønsker, og bare levd som det er forventet av deg.
Jeg er sånn. Jeg vil dit. Jeg liker det. Jeg trenger det. Etc
I følge Winnicott, er det for barnet å oppnå en subjektiv egen opplevelse av seg selv og sine behov, samt av andre og andres behov, avhengig av hvordan mor har evnet å være oppmerksom på og respondere til trekk ved barnets egne opplevelse (Mitchell & Black, 1995). Dersom barnet ikke blir møtt på sin subjektivitet, som en intensjonell skapning, kan det bli levende ”der ute”, i relasjon med den ytre virkelighet, uten et subjektivt senter. Selve kjernen og kvaliteten av opplevelsen blir borte, og i følge Winnicott kan et ’falsk selv’ utvikles, et selv som passer bedre overens med den ytre verden og dets behov, på bekostning av det ’sanne selvets’ modning og vekst.
I følge Mahler (1975) innebærer det å oppnå en identitet, å kunne oppleve seg selv som en separat og individuell person hvor selvet dannes som en separat enhet fra objektrelasjonen. I tråd med dette vil en identitetsforvirring kunne bidra til et selvforsvar som spiller seg ut i sinne og aggresjon overfor foreldre og andre, som signal på at barnet beskytter sitt skjøre selv på et vis. Samtidig vil aggresjon også være farlig for barnet, ved å bli redd for å ødelegge objektet (Jacobson, 1964).
Dersom et samlet selv ikke er utviklet vil antagelig noe sånt som ”mine egne behov” ikke ennå være en del av realiteten (Gullestad, 1993). Er det vanskelig for deg å vite egne behov? Og klarer du å uttrykke det uten større problemer?
Autonom handling
Autonom handling kan forstås som ‘evnen til å sette frem ens interesser direkte i situasjoner hvor en annen også setter frem sine interesser’ (Gullestad; fritt oversatt).
Det å foreta egne avgjørelser med utgangspunkt i seg selv og med hensyn til seg selv kan for mange være konfliktfylt. Autonomi kan bli koblet med skyld, spesielt i hjem med relasjoner preget av lite plass til barnets behov, og lite samtale om relasjonelle aspekter. Theophilakis (1989) skriver at barn som opplever mye uforutsigbarhet i hjemmet, sammen med liten eller ingen foklaringer for handlinger, kan oppleve å få tildelt et diffust og overveldende ansvar, bestandig. Et ansvar også for andres handlinger, og andres følelser. Dermed ødelegges også utvikling av en rimelig ansvarlighet for sine egne handlinger og utvikling av en moden skyldfølelse. Det å ikke få hjelp til å avgrense og differensiere følelser, gjør at samtidig som at ansvaret på den ene siden er enormt, så er det også fraværende på et vis.
Det kan bli slik at en med vansker med å uttrykke eller kjenne egne behov, viser seg vansker med å vise sine meninger på en vanlig måte. Det kan bli litt enten-eller. Enten full guffe, full konflikt. Eller skygge banen. Trekke seg tilbake.
Det ville vært fint om en klarte å uttrykke egne behov uten full affekt, uten å såre andre. Ha en personlig røst, stort sett. Ikke av- og på. Comprendre?
I terapi
Autonomi-konflikt vil kunne komme opp i terapirelasjonen på flere måter. Vil personen være redd for å vise seg som en selvstendig person og ha egne meninger, av frykt for at hun skal bli avvist eller tape relasjonen? Vil hun kunne, på bakgrunn i autonomi konflikt, oppleve skyld for å være seg selv? Vil hun være redd for at terapeuten ikke tåler henne i overføringsrelasjonen? Det kan da tenkes at personen holder seg og sitt tilbake i samtalen, fordi det å vise frem sitt eget er så konfliktfylt. Det vil kunne være tryggere å snakke om konkrete handlinger, for å unngå å vise frem seg selv. En kan i frykt for å ikke bli tålt av andre, holde tilbake egne opplevelser.
Vel, uansett, modig skritt å søke hjelp. Og til tross for betydelige vansker her, så kan det hjelpe å avklare hvor skoen trykker, selv om den kan trykke noe j….ig vondt når det avdekkes at mye av en selv er holdt unna, for å tilpasse seg andre. Det kan bli smertefullt, og hvordan en jobber med det, vil variere. Men jobbe med det, det kan være viktig. Hvis man føler man trenger å høre sin røst, om en så svak den måtte være!
Kommentarer
10 kommentarer til “AUTONOMI”
Dette var interessant. I mitt fag så lærer vi at selvet utvikles og dannes gjennom sosialisering og interaksjon med omgivelsene.
Da er det jo innlysende, som du også skriver, at jo mere gunstigere omgivelsene er for individet, desto sunnere blir det selvet som skal utvikles ,og at man da ifra starten av sitt liv ,er i god kontakt med alle sine følelser.
Ja, det er ikke enkel prosess. Det høres enkelt ut i reklame for coaching eller selvutviklingskurs (selv om de kan by på en del bra hvis av dyktige folk) når det står : finn ditt egentlige jeg, finn ditt sanne potensial, bli den du er.. og andre slagord. Prosessen om å lytte til og anerkjenne «jeg’et» som ofte er mangefasitert når det er sagt, er viktig – og utfordrende. Kanskje vet man ikke helt, og blir usikker. Og hvis man finner noe, hva skal man gjøre med det man finner, hvis det er på kollisjonskurs med retningen forøvrig. Meditasjon og mindfulness er gode teknikker for oppmerksomt nærvær, mye brukt i depresjonsbehandling og angst. Men kan sikkert hjelpe til å få tak i sitt indre språk, ved en økt indre ro, til et skjerpet fokus på sanseinntrykk og kroppslige fornemmelser, og også følelser. Takk for kommentar 🙂
Jeg kan tenke meg at den prosessen der man har vært svært ytrestyrt og man begynner å komme i kontakt med sine egentlige behov kan gjøre j..lig vondt ja.
Meditasjon og mindfulness er vel er godt verktøy til hjelp for å komme dit.
Hei E! Fint at du har funnet bloggen. Spennende å høre at du vurderer psykolog som veivalg yrkesmessig. Det er nyttig det du gjør her, å stille gode spørsmål til deg selv og til andre om valget er rett, før du tar det! Jeg tror mange studerer psykologi fordi det er spennende tema å lære om, men som ikke har undersøkt hva faktisk jobben ofte innebærer. Jeg skal skrive litt om det til deg, og til de mange andre som vurderer det populære faget 🙂
kristina
Hei du! Har nettopp funnet bloggen din og lurte på om du kunne skrive noe om å studere psykologi og hvor du studerte. Jeg har utrolig lyst til å bli psykolog, så vurderer universiteter og om det er riktig studier og yrke for meg. Har ikke funnet noe innlegg om det, så beklager om du har skrevet om dette før og jeg bare ikke har funnet innlegget, heh.
Hei Jan! Det er viktig det du sier her, jeg lærer – jeg lærer (!), om at det ikke bare handler om å klare å ta plass, og at også mange som er vant til å uttrykke behov, ta plass, etc, ikke nødvendigvis har kontakt med hva som virkelig betyr noe for dem! Den selvhjelpsgruppen hørtes utrolig fin ut.
Det var en veldig fin nyansering og viktig bidrag til hva autonomi handler om! 🙂
Temaet du tar opp treffer rett på det som selvhevdelsesgruppa på jobben (DPS) handler om. Det er spennende å se hvor mye som kan skje av endring når det jobbes med kontakt med egne behov og det å ta disse på alvor! Endringen er nok størst når behovene har vært neglisjert – som du skriver om – men jeg har inntrykk av at det kan være nyttig for nesten alle. For selv de som er vant til å tenke på seg selv og ta plass, har ikke nødvendigvis kontakt med hva som virkelig betyr noe for dem. Så autonomi kan jo også innebære en utforsking av hvem jeg er, noe som kan være nyttig for enhver. Jan
Hei, og takk for fine kommentarer. Det er veldig nyttig og moro med tilbakemelding. Hva fikk andre ut av det, liksom..
Og til deg Vikkan! Det første skrittet har du allerede gjort her, mener jeg. Ved å erkjenne at det å uttrykke egne behov på tvers av andres er konfliktfylt for deg, at det lett vekker dårlig samvittighet. Du føler deg ikke forstått og respektert i valget, eller er i hvert fall bekymret om de skal tenke på deg som egoistisk el.l?. Det er veldig kjent i så fall. Men du har herved tatt første skritt i prosessen med å tre frem tydeligere med deg og ditt, i små dagligdagse situasjoner, nettopp ved å erkjenne at dette er vanskelig for deg og på en fin måte uttrykke dine behov overfor vennene dine. Kanskje kan du til og med tenke deg en fortsettelse, hvor du deler med dine venner at du strevde i denne situasjonen.. og høre hva de tror … … Jaja, det finner du ut av:-), og Lykke til videre, og jeg er glad for at du prøver! og glad for at du finner bloggen interessant 🙂 kristina
Hei. Jeg leser innleggene dine jevnlig, jeg setter pris på dem og håper du fortsetter å skrive lenge! Du er flink! Dette innlegget vekket spesielt oppmerksomheten min da det gjenspeilet mye av det jeg har slitt/sliter med. Jeg er en person som har fryktelig vanskelig for å si nei til folk, mange ser nok meg som en person som er tøff og tørr å si ifra om urettferdigheter osv, men når det kommer til enkle ting «filmkvelder/små tjenester/kjøre folk/handle» så klarer jeg ikke å si nei! Jeg har et eksempel fra mandag kveld da jeg var ute med noen venner. Vi skulle egentlig bare ta noen øl, men en ble til fire og vennene mine insisterte på mer. Jeg sa nei fra starten av og forklarte at jeg var trett etter skoledagen og at jeg i tilegg skulle tidlig opp på skolen dagen etter. Dette ble ikke godtatt uten motstand. De sa at jeg blant annet «aldri ga etter» (noe jeg gjør OFTE, men ikke på slike ting som byturer..) det hele endte med at jeg dro hjem og dem ble igjen. Jeg hadde kjempe dårlig samvittighet, selv om jeg prøvde å fortelle meg selv at jeg hadde gjort det rette og at jeg dessuten bestemmer selv.
Et typisk eksempel på det mange (spesielt jenter vil jeg tro..) sliter med?
Dette var interessant lesing.
Og selv om det er et alvorlig tema du tar opp, var det også litt moro å lese, med tanke på at du sier det er fra studietiden. Det som gjorde det morsomt, var at du brukte ord som Comprende og j…lig. Spesielt dette med å legge et teppe delvis over ordet jævlig fikk meg til å smile. Og det er vel fordi mennesket bak ordene titter fram på de punktene i teksten.:)
Ha en fin dag.
Bjørn