I morgen skal jeg holde et foredrag! Jeg lurer på hva som kan gå feil…. Det kan være strømbrudd, feil med powerpoint, feil med projektoren, feil med fokuset, feil med meg… Jeg burde vel kunnet stoffet bedre. De kommer vel ikke til å bli imponert akkurat. Jeg kommer ikke til å bidra med noe. Dette blir en fiasko.
Bekymringstanker er vanlige! Noen argumenterer for at det har en viss nytteverdi å sysle med bekymringer. At det er en slags mental forberedelse. Et rituale på sengekanten. Hjelper dem å planlegge og mobilisere? Huske sykkelhjelmer på de smås hode.. Etc etc.
Ingen nytte
Men det er ingenting som taler i retning av at det har nytteverdi å bekymre seg. Snarere tvert i mot. Negative tanker avler negative minner og følelser, og der gikk den gledesstunden i vasken…
Noen kloke om bekymring
«Hvem av dere kan vel med all sin bekymring legge en eneste alen til sin livslengde? (Matteus, verdens mest solgte bok)
videre …så ikke bekymre deg for morgendagen…»
«Du kan tro at du vil klare det, og du kan tro at du ikke vil klare det. Begge deler vil være riktig!» Henry Ford.
Eller:
«Det har jeg aldri prøvd før, så det tror jeg sikkert jeg kan klare» sitat slutt, Pippi Langstrømpe!
..og en siste
Kast bekymringstankene på dynga! u.t.
Kommentarer
2 kommentarer til “Bekymringer”
Det er jo stort sett sant det du skriver.
Om man er i en trygg posisjon i livet og at man kun bekymrer for ting som ikke skader seg selv eller andre.
Er man i voldelige forhold, barn eller voksen, er bekymringen livsviktig.
Om man kunne velge om man skulle bekymre seg eller ikke, i en slik livssituasjon, ville man valgt å bekymre seg.
For hadde man valgt bort bekymring, ville man med stor sannsynlighet vært langtidspasient på somatisk sykehus eller død.
Uten bekymring vil man heller ikke evne å komme seg ut av slike forhold.
Man kan jo si at bekymring ødelegger livskvaliteten og det gjør det jo også.
Min erfaring er at svært mange psykiatriske pasienter er nettopp pasienter fordi livet deres har bestått av en eviglang bekymring.
Men som sagt over; man «velger» bekymring fremfor døden.
Dette er mennesker kognitiv terapi ikke vil fungere på.
Dette er altså mennesker som har erfaring med å måtte velge etter om man skal leve eller dø. Altså, ikke et reelt valg, men et nødvendig.
Det er ikke så enkelt at man kan informere disse om at det å bekymre seg er unødvendig og at man må velge å se positivt på livet og leve det.
Disse menneskene har ikke stoppet seg selv/stopper ikke seg selv, det er det andre som står for.
Man bør benytte seg av kognitiv terapi ovenfor overgripere, ikke de påførte.
Ja, terapi skal ikke dyttes på ofre etter overgrep, men det motsatte er oftest tilfelle, at de ønsker samtale og hjelp. Og mange bekymrer seg hvis de lever i krig eller fiendtlig hjem. Det er jo klart.
Bekymringer på dynga klarer de færreste av oss. Livet er ikke lekende lett. Men å dyttes i noen retninger liker mange av oss. I hvert fall jeg! Tenk å ha en grunnholdning som Pippi, at det man ikke har prøvd er man sikkert god til. Det er jo veldig stilig! I stedet for at jeg klarer det sikkert ikke, så jeg vil ikke prøve. For meg er dette store viktige tema i mitt møte med mennesker og eget liv.