Hun tok hånden hans. Blikket hans var mildt. Med preg av visdom og elde.
– Bestefar?
– Hva skal du spørre om nå da, lille filosof?
Hun rødmet litt.
– Ingenting viktig…bare en liten ting. Du sa at livet ditt har vært som en dans på roser.
– Ja, det sier jeg ofte, filosofia. Jeg skulle gjerne danset på fioler; like vakre – og uten tornene. Men livet er både vakkert og smertefullt. For å nå det vakre i rosebladene må man risikere å falle i tornekrattet.
– Har du falt i tornekrattet noen gang, bestefar?
– Å, det har dessverre vært mitt annet hjem. Der nede har jeg bodd mange ganger. Noen sår er grodd.
– Men hvorfor må man danse? Hvorfor ikke å liste seg forsiktig på de fine rosebladene? Det er vel lurere.
– Noen gjør det. De lister seg gjennom livet. De tar ingen oppgjør. De våger lite. De vil være tilfredse, og frykter høydene. De opplever ikke tornekrattet, og det er behagelig. Men de opplever heller ikke gleden av å klare å klatre seg opp fra tornene og merke styrken som bor i sinn og kropp, når det virkelig gjelder.
Godnatt, lille venn.