Den gode mor
Det er et betent tema å snakke om mor-barn relasjonen som annet enn herlig, varm og omsorgsfull.

Først kan jeg slå fast dette:
De fleste av oss ønsker å være en god forelder!
De fleste er glad i sine barn!
De fleste gjør sitt beste!

Ikke «godt nok» foreldreskap
Vold i hjemmet.
Seksuelle overtramp
Overgrep
Psykisk trakassering
Ignorering
Avorlige depresjoner som medfører neglect
Rus og ustabilitet
Foreldre som ikke viser kjærlighet

Foreldrenes bagasje kan gjøre hjemmet utrygt.
Og respekten for den lille er hos noen svak.
Vi vil ikke se, vi lukker øynene, ser gjennom fingrene.
Christoffer-saken, … jeg sier bare det.
Stille, sier jeg det. Hvisker, så det ikke gjør så vondt.
Og med det sier jeg også så mye mer…

Den kalde mor
Men i de hjem hvor det ikke er tale om omsorgssvikt,
men hvor det allikevel er vanskelige hjemmeforhold.
Relasjonsvansker og kommunikasjonsvansker…
Der er det ofte snakk om samspillsvansker.

Tidligere, for et par generasjoner siden, hadde man ikke like mye kunnskap om genetikk.
Om medfødte psykiske lidelser. Om biologien. Om samspillet. Om psykologien.
For eksempel fikk mor «skylden» for at babyen viste avvikende trekk,
så som hos det kontaktsvake autististiske barn.
Tenk den store skyldfølelse som kom med på kjøpet, i presentasjon av en slik teori.

Det er godt at kunnskapen om mennesket er økende.
Vi er ikke kun et resultat av mor-barn relasjon.

Det kan vel hende det fins noen såkalte kalde mødre der ute, men de hadde neppe klart å skape de autistiske symptomene hos sin baby allikevel. Da er kaldheten i såfall total, også med fysisk neglekt.
Barnet, hvis mulig, vil søke andre med smil og latter.

Klart, mødrene har stor effekt på barnets indre verden,
og den senere voksne indre verden, men ikke så stor effekt.
Tross alt.

Et samspill består av flere individer
Det er etter hvert en kjensgjerning at barna er med på å prege relasjonen til sine voksne.
Likeså er det sikkert at de voksne har stor innflytelse på sine barn.

Barn er forskjellige.
Noen har medfødte syndromer som gjør samspill ekstra vanskelig.
Noen har en vanskelig start, grunnet somatiske eller psykologiske forhold.
De sosiale forholdene spiller også inn. Andre, utenfor.
Noen barn er «enklere» enn andre; med frisk kropp, mange smil og god blikkontakt.

Dette er vanskelige tema.
Og man kan lett trå feil. Krenke. Såre.

Transaksjonsteori
Nurture- or naturedebatten har stått sterk i psykologifaget.
Enkelt oversatt: hvor mye har genene å si og hvor mye har miljøet å si, for hvem individet blir.
Tvillingsstudier, eneggede versus toeggede, eneggede oppvokst fra hverandre,
adopsjonsstudier (den adopterte sammenlignet med foreldre fra oppvekstmiljø versus den genetiske arv).
Det er også studier på søsken, fordi at en ser at de kan bli svært forskjellige til tross for genetiske likheter og samme foreldrepar. «Feilvariabelen» her er at forskjellene ikke kan tilskrives gener, da hver søsken er med på å skape sine foreldre, og slik sett med sitt ulike temperament, ulik start på livet, ulike utseende – skaper sitt unike miljø.
Og foreldre rapporterer om nettopp det, at deres foreldrestil preges av hvert unike barn.
Man kan rett og slett bli en litt forskjellig «foreldre-type» til hver og ett av sine barn.

Alt dette er psykologer opptatt av når de skal forstå individitet.
Det er også nyttig for å forstå foreldretyper.
Dersom du er en bekymret mamma, kanskje du har grunn til det, at barnet bidrar.
Dersom du er en sint mamma, kanskje du merker at du er mer sint på det ene barnet- og mindre det andre?
Dersom du har problemer med å gi barnet ditt klem, at det trekker seg unna deg,
så kanskje barnet også har noe å si. Dere begge, ikke sant?

Sånn jobber jo psykologer i terapi hele tiden.
Noen vekker forskjellige ting i oss, og kunnskap om de sosiale samspill kommer godt med.
Der er man såpass nøytral, men som mamma eller pappa, er man alt annet.
Man må jo få lov til å være seg selv i møtet med barna sine.

Foreldretype: den voksnes tilknytningsstil
Jeg leste i KK at psykologen skrev at de voksnes tilknytningsstil avhenger av deres tidlige tilknytningsstil.
Og at tilknytningsstil er med å prege parforholdet, og forholdet til dine barn.
Det er viktig.
Men kun en side av sannheten.
Den andre siden av sannheten er at vi er med å prege hverandre, og at vi opptrer ikke i et vakuum.
Transaksjon.
Jeg påvirker deg, har en effekt, trykker på en knapp, du responderer, påvirker meg tilbake, og slik går spiralen.
Transaksjonen.

Selv om noen personlighetskarakteristika er faste, så er vi såpass dynamiske av natur at hva som vises i stor grad avhenger av hvilke knapper som trykkes på i de gitte relasjoner.

Til slutt vil jeg slå et slag for forebyggende arbeid.
Helsestasjonen (få gjerne inn mer samspillsfokus). Barne- og ungdomspsykiatrien med sine sped- og småbarnsteam. Sykehusene som ansetter psykolger ved premature fødsler (det vil komme i hvert fall!). Alle som jobber med tidlig tilknytning. Dere gjør en viktig jobb, for å bidra til at samspillsspiralen går i en god utvikling, i stedet for en uheldig en. Gode tidlige relasjoner er så viktig. Lykke til videre, og søk hjelp dersom samspillet er i en vond spiral. Heller tidlig enn senere. Heller før enn siden.

Bilde: Min praktisering av kengurumetoden ved for tidlig født baby. Det gikk fint med denne lille her fra 2006. Men gjett om respekten har økt for andre i samme situasjon.
Om kengurumetode har effekt ved for tidlig fødsel det er vanskelig å forske på. Veldig mye annet spiller inn.
Men det er jo verdt å forsøke, for de sårbare små.
Så godt man kan.