Damen var langt eldre enn meg
Ja, til og med kanskje mot slutten av sitt liv.
Man kan kalle henne gammel hvis man vil.

Jeg liker energien til de unge håpefulle.
De naive vakre.
Som har lang vei foran seg, og kort bak.
De kjemper og sloss og skifter mening.
Tror og vil og kan.
Sørger som om det ikke fins en løsning.
Fester som om natten aldri tar slutt.
Forelsker seg slik at dramaturgien blir fornøyd.

Jeg trodde ikke det var like fint å prate med en gammel dame.
Trist og lei, var hun.
Syk, også faktisk. Alvorlig somatisk sykdom.
Døden rundt neste sving.
Hun syntes ikke hun var noe særlig tess.
Redd, sliten, matt og trist.

Jeg begynte å utforske
Hva gir henne glede, nå og før.
Gode øyeblikk i minnene.
Kamper.
Livshistorien.
Hva døden betyr for henne.
Hvilke venner hun har.

Tårene dekket de blassblåe øynene
Bak skimtet jeg rikdom.
Det kom sterkere og sterkere etter som spørsmålene gravde frem gull.
Som en musling åpner sitt skjell og perlen avdekkes.

Rart hun ikke kunne se det selv.
Livet og tankene og følelsene hadde lag på lag.
Som en veltrent person.
Hun har vært her så lenge, at dybden er laget.

Kommer hun til å finne perlen i seg selv?
Jeg vet ikke…
Men det hjelper at andre finner den.
Det går ikke upåvirket hen.