Gamle esker med brev.
Idag må det ryddes.
Det må kastes mye.
Men hva?

Jeg starter ut med et ivrig ryddesinn.
Tempoet stopper raskt opp.
Fra leopard til snegle.
Lesingen begynner.
Minnene om gamle dager strømmer på.

Du er alt jeg ønsker meg
skriver en 17 år gammel gutt til meg.
Jeg kan ikke annet enn å tro på at det jeg ser er sant.
Du er nydelig.
Dum&deilig pleier å høre sammen, skriver han.
Inntil nå.
Jeg kan ikke tenke på annet enn deg.
Hilsen Svein.

Svein tenker jeg. Hvem var nå det igjen?
Vel, jeg må ha blitt såpass glad for
brevene til at det kom i denne esken.
Ikke i fillebiter.
Ikke i søppelbøtten.
Selv med mange år i kjellerbod ligger ordene der.

Lesingen fortsetter.
Brev etter brev.
Avsenderne varierer.
Så søte guttene var på den tiden.
Jeg kan ikke tro mine egne øyne.
Var de så følsomme?
De ser jo ikke sånn ut, gjør de det da?

Ungdomstid
Det nye.
Det uventete.
Brev i posten.
Fra Svein.
Raufoss, sto det.
Jeg klarer ikke helt huske.
Men søtt må det ha vært.
Ikke som sukker.
Bittersøtt.
..fordi jeg ikke blir 16 igjen.

Å, som jeg savner ungdomstiden

Der og da var det alt annet enn lett.
Det var i forkant jeg ønsket meg dit.
Det er i etterkant jeg lengter.

Holder jeg på sånn nå også?
Ser ikke skogen for bare trær?

Jeg prøver å holde nåtiden
Som fine sandkorn i mine hender
prøver jeg å nekte nåtiden renne gjennom fingrene mine.
Kloke sier jo at man ikke lever i gamle dager og ikke lever i fremtiden.
Her og nå!
Det er det viktigste vi har.

Epilog:
Opprydding ble mislykket.
Ingen brev kastet.
Esken like full tilbake i kjeller.