Snakker du helst om andre, og mindre om deg selv?
Når du snakker om andre, finner du det da aller lettest å prate om andres negative sider?
«Baksnakking», eller god gammeldags «sladring», går vel aldri av moten.
Det var hard kost da jeg gikk på ungdomsskolen, som det er for alle.
Baksnakking handler om en atferd, hvor du velger å bruke tid på å snakke om de som ikke er til stede, på en negativ måte. Atferden kan bunne i en følelse eller en motivasjon; så som misunnelse, behov for å komme med den siste nyheten, stille seg i et godt lys, stille andre i et dårlig…. Slike litt enkle men hverdagslige menneskelige mekanismer, som vi alle besitter – til større eller mindre grad.
Innbilsk berte
Hun er så «selvopptatt» altså, vet du hva hun sa?
Vet du hvem som hadde sex eller?
Hun er bare så teit, jålete, enkel, blond, sjuskete, tåpelig, uinteressant, falsk»…
Han er så «snever, sta, enkel, sær, egosentrisk, rar»….
Hun sa noe som jeg bare må dele: «hun sa at hun…»
Vet du hva han sa? «Han sa at han var.. »
Jeg husker fortsatt at jeg satt på en jentedo i hjembyen min,
hvor det sto mitt navn – og = innbilsk berte.
Man glemmer det ofte ikke, uriktige ting sagt om seg selv. Hjernen kan være nokså treg på det området.
Hva er det man sier i markedsindustrien?
Det skal 5 positive anmeldelser for å danke ut 1 negativ.
Og lignende. Kanskje er mange av oss sånn overfor oss selv og?
At vi lar negativ tilbakemelding virke lenger i psyken, enn positiv?
Nå sier noen, så som bloggere som mottar en del haters, at de ikke lar seg affisere.
Les klikk.no om rosabloggerne: Sjikane på nett
Vel, det er mange jeg møter som har en helt annen versjon.
Baksnakking fins nå både blant lukkede dører og i sosiale medier.
Både for de som velger å stikke nesa frem – men også for dem som ikke har valgt det.
Det fins nok noen hardhudete blant oss.
Men jeg tør påstå at de fleste av oss blir såret av baksnakking.
Fremsnakking (som journalisten Kathrine Aspaas er opptatt av)?
Hva er det for noe falske triks? Begynne å kvitre om folks positive sider?
Snakke til folk i stedet for om folk? Kutte bakdøra og gå inn hovedporten?
Men hvor skal man gjøre av grumset da? Blir ikke det falsk?
Man har da tross alt tanker om andre, blir skuffet av andre, har behov for å forstå andre?
Skal vi holde alt inne, fordi det er bedre å være raus?
Hvor skal man gjøre av irritasjonen over de andre?
All usikkerheten?
Hvor blir det av den interessante samtalen da?
Ta Knausgård
Det var høylytt i norske hus og hytte av måten Karl Ove «utleverte» sin far på.
Noen, jeg skal ikke begynne nevne navn (det ville vært lite raust) mente det var uredelig,
å gå over lik (faren kunne da ikke forsvare seg).
Eller at datteren til den kjente svenske «barneoppdrageren» Anna Wahlgren stilte opp med en bok som fortalte sin opplevelse av oppveksten.
Viktig å tydeliggjøre et skille.
Det å ha mulighet til fortelle sin virkelighetsoppfatning er viktig. Det å dele sin opplevelse om sitt levde liv (jf. Daniel Sterns skille mellom levd og konstruert liv), er autentisk og ikke noe vi kan eller bør kvitte oss med. Det er viktig å kunne snakke om sitt liv. Alle har rett til det. Det er viktig. Så får vi bare godta at virkelighetsoppfatningene våres varierer. Men å snakke om folk kun for den pirrende underholdningens del er litt mer enkel og drøy, på en gang. Vi har vel kanskje alle en litt djevel i oss, en liten misunnelig rakker som kan like en god porsjon ondsinnet sladder. Vi er ikke engler på jord, alltid velmenende gode som heier andre frem.
Boomerang-effekt
Kanskje vanskelig å la det ligge når du er 14 år, selv om refleksjoner på området er viktig og kan hjelpe til å skape gode miljø. Men når man er voksen….. da… er hjernens modning tilstrekkelig til at man i større grad kan se at etter den søte kløe – kommer den sure svie. Baksnakking kan slå tilbake på deg selv. Ledere som baksnakker for eksempel…. aiaiai – fristende sikkert, men lurt? Neppe.
Finn 5 feil
Det er ikke vanskelig å finne feil ved andre.
Det er ikke vanskelig å finne feil ved seg selv.
Så derfor er det viktig å starte å trene på nettopp det.
Både mot deg selv (den indre dialogen du fører) og mot andre.
Målet med dette innlegget må være at man kan ta et valg om hvilken vei en oftest skal vandre på.
Den med blikket rettet mot den andres feil.
Eller den som hever seg over andres feil, og fokuserer på toleranse mer enn nåløyet.
Nå skal jeg i gang med å lese boken Raushetens tid. Får satse på at jeg henter god inspirasjon der.
Om den er saftig vet jeg ikke, neppe noen cellulittbilder av kjendis-berte der… Men kanskje den treffer på et dypere plan, på holdningsplanet. Det er ikke dumt å la seg treffe der fra tid til annen.
Link til bok: Raushetens tid
Eller hva mener du?
Kommentarer
2 kommentarer til “Er du en baksnakker?”
Hei.
Det hender jeg prater skit om folk på tv. Der har jeg få sperrer.:)
Det hender også ganske ofte at jeg snakker om folk som finnes litt tettere inn på det daglige livet mitt. Men primært for å orientere meg, ikke så mye for å slenge skit. Det jeg setter ord på blir tydeligere for meg enn det som er taust,og jeg kan også oppnå bekreftelser eller avkreftelser på ting jeg kjenner på når jeg snakker om det. Skjer det noe i mitt liv, kan jeg snakke med kjæresten min om det, for eksempel. Derfor pleier jeg også å si til henne at hun må snakke med noen om meg, og det som skjer oss i mellom. Ikke holde alt for seg selv, i en slags misforstått og overdreven lojalitet til meg. På samme måte vil jeg også snakke med noen jeg stoler på om det er ting som bekymrer meg når det kommer til henne. Eller om det er noe det er vanskelig å forstå. Eller bare fordi jeg har lyst til å skryte litt av henne.:).
Jeg vokste opp i en tradisjon hvor det var hevdet å være riktig å holde det som skjer i hjemmet innenfor husets fire vegger. Jeg tror at de som forsvarer en slik holdning har noe de ikke vil skal bli synlig, og at det ikke handler om respekt om en lever slik. Så den type sannheter er jeg ikke tilhenger av i dag. Å snakke om det som skjer og det en føler er ikke det samme som at motivet ditt er å henge noen ut.
Jeg tror det er viktig å skille mellom det å henge noen ut eller trykke noen ned, og det å snakke om vanskelige ting en trenger å dele.
Du nevnte Knausgård og Wahlgren. Selv skriver jeg en del på egen blogg om oppveksten min. Slik jeg opplevde den, og de tingene jeg husker. Og det er viktig for meg å gjøre det, av samme grunn som jeg skrev over her: Taushet er ikke av et gode. Siden jeg vokste opp i en dysfunksjonell og voldelig familie tror jeg det er viktig at slike problemstillinger løftes opp på bordet, og ikke blir kostet under teppet. Likevel skiller jeg mellom min egen historie og for eksempel mine søskens. Skal noen fortelle deres historie, så må de fortelle den selv, føler jeg.
Ha en fin kveld.:)
Bjørn
Ja!!!, jeg er så veldig opptatt av at det eksisterer en overdreven lojalitet innad i familier,
spesielt kanskje i de familier som det er noe «skamfullt» som ikke må frem.
Alkoholikerhjem, voldshjem, overgrepshjem… så stille barna er om det. Så veldig stille.
Så trist stille.
Det må læres at det er akseptert å prate om sine opplevelser. Har man ikke blitt møtt på det, så lærer man to ting: mine opplevelser er ikke særlig viktige, og to: det straffes å dele. Så da blir man vel stille da…
Knausgård ga meg en viktig stemme til det autentiske liv, det der mellom husets fire vegger. Hvordan relasjoner kan være i husene vi kjører forbi.
De som har vansker med å snakke ærlig om sine opplevelser, kan i hvert fall starte med ærlighet i sin indre dialog – men gjerne også til andre gode venner.
Det er også vanskelig å føle ekte nærhet til andre som holder kortene tett til brystet, og ikke viser sin sårbarhet. Det hindrer nærhet for meg.
… så .. ja, det er et skille mellom å snakke om «jeg» – og «du». I and Thou.
Ha en fin kveld, du og 🙂
Kristina