Psykologistudiet er blant de topp5 mest populære studiene i landet.
Det er derfor vanskelig å komme inn på profesjonsstudiet.
Men hvorfor er det så «i tiden»?
Det er et spennende fag. Menneskets mekanismer. Mentalhygiene.
Motivasjon. Prestasjon. Gruppepsykologi. Logisk tenkning. Følelser.
Beslutninger. Språk. Tidlig tilknytning. Angst. Voksen tilknytning.
Kjærlighet. Kulturelle forskjeller. Likheter på tvers av landegrenser.
Historisk utvikling. Stress. Ro. Styrke. Ondskap. Personlighet.
Det er et stort fag. Om normalpsykologi for gruppen, om abnormalpsykologiens historie.
Og ikke minst moderne behandling av psykiske lidelser.
Man orker jo ikke å jobbe som kliniker fulltid
Jeg var oppover ørene entusiastisk over hjernens mekanismer. Over følelsenes betydning for god sosialisering.
Jeg likte Freud, Jung, Winnicot, Mahler, Rogers. Også Beck, Seligman, Lazarus, og de mange.
Jeg skrev hovedoppgave om nevrokognitiv funksjon hos mennesker med kroniske smerter.
Men det jeg egentlig så frem til var klinikk.
Være terapeut for noen, bidra til å utvide horisonten til noen, øke innsikt.
Men det jeg ikke var forberedt på var hvilke lidelser folk satt inne med.
Den sterke frykt, den tunge depresjon, suicidaliteten og den lammende angsten.
Og i hvilken grad det setter avtrykk på meg. Selv som profesjonell, så er det en grense for hvor mye lidelse en kan romme.
Hvor vanskelig endringsarbeid er, og hvor tålmodig man må være.
Moderne psykoterapiforskning sier at man ikke bør ha mange pasienter med alvorlig problematikk.
Det bør være en variasjon, mellom de som fungerer godt men som ønsker vekst og selvinnsikt, og de som virkelig er i behov av nødvendig helsehjelp.
Problemet er at i det offentlige psykiske helsevern i dag ikke tar hensyn til det.
Der er det strenge kriterier for å få rett til behandling.
Det er lange lister, alle med alvorlig psykisk smerte.
Etterhvert kan man gå litt tapt i dette farvann.
En professor på instituttet sa en gang til meg at man ikke orker i lengden. Dessverre.
Proaktivitet for å finne gnisten
Jeg er stadig på leting etter en mer variert arbeidshverdag.
Hvor klinikk kan gå hånd i hånd med forskning, undervisning, skriving.
Hvor det igjen er lov å bli opptatt av oss alle, og ikke kun enkeltindivider.
Hvor immunologi kan settes sammen med stress. Hvor vekst, styrker og ressurser også kan få fokus.
Jeg skrev et innlegg i min forrige blogg, om teorien om lært hjelpeløshet (seligman). Og jeg ble overrasket over reaksjonen hos noen lesere. De ble forarget over at jeg tilla individet en egen-medvirkning i eget liv – hvis livet var grusomt, de følte det uempatisk. Det var jo ikke hensikten. Men jeg er fortsatt svært opptatt av at vi har mulighet til å påvirke våre liv, en fri vilje, den gode mulighet til å finne økt mening og større grad av autonomi.
Her er et innlegg av en som er opptatt av at psykologi ikke kun skal ha sykdomsbriller på:
GOD HELG.
ps. det var lykketenkning… god tirsdag.
Kommentarer
2 kommentarer til “Er psykologirollen for mye en behandlerrolle?”
Hei. På min forrige blogg, kristina.moberg.blogspot.no tok jeg utgangspunkt i Whitney Houstons bråe dødsfall, og hennes liv som var preget av ustabilitet, rus, voldsoffer. Teorien om lært hjelpeløshet er en nyttig teori (Seligman), eller det synes i hvert fall jeg, og jeg satt den opp mot mennesker som er i dårlige forhold over lengre tid.
Teorien er i utgangspunktet en teori om troen på å kunne påvirke, kontrollere. Den var i sin spede start basert på hvordan hunder enten agerte aktivt for å unngå elektriske støt- eller passivt tok i mot. Og at det ikke var forskjeller i «personlighet» (temperament), men grunnet erfaringene forut, som avgjorte hvorden de vurderte mulighetene for å kunne påvirke den vonde situasjonen.
Anbefaler deg å gå til originalkilden, Seligman, hvis interessert.
Traumer
Kanskje imidlertid er det feil teori i møte med historier som din, som er traumer! Traumebehandling tar ofte utgangspunkt i at man kjempet så mye som man kunne, men i grunn ikke hadde noe mulighet til å påvirke situasjonen. 1 mot 5, det sier seg selv. Traumer er vonde sår, og da gjør det vondt å høre at «man kunne ha gjort ting annerledes». Det kunne du ikke, 1 mot 5 – inget valg, vonde mennesker mot ett godt, inget valg. Da er det viktig å bearbeide traumene, hos noen som jobber med akkurat det, hvis det fortsetter å invadere sinnet eller skaper angst. Det er jo naturlig at det gjør ved katastrofale hendelser. Godt å vite at erfarne traumeterapeuter har gode resultater, ved ptsd.
Uansett, opplevelser av å være offer, at man ikke kan påvirke situasjonen, så som omsorgssvikt i oppvekst eller overgrep, kan skade selve troen på at man kan selv påvirke, forsøke å påvirke, livet sitt, så man får til en bedre hverdag for seg selv. Så som mennesker som er rusavhengige, og har klart å komme seg ut av det ved å søke hjelp, ta i mot hjelp, jobbe med alternative reguleringsmetoder og komme seg ut i et annet spor.
Mvh Kristina
«De ble forarget over at jeg tilla individet en egen-medvirkning i eget liv – hvis livet var grusomt, de følte det uempatisk.»
Det er da virkelig ikke slik at mennesker som sliter ikke ønsker egen-medvirkning i sitt eget liv.
Kan jeg spørre deg om hvordan du kom frem til en slik konklusjon?
Du må også huske på at svært mange som får høre at de «er i en offer-rolle», er virkelige offer og har dermed mistet sin egen- medvirkning over kortere eller lengre perioder, mange ganger store deler av sin bardom.
Hvorfor er det så skremmende å skulle vise barmhjertighet?
Strekke ut en hånd?
Hvorfor skal man alltid kreve noe som hjelper for å gi?
Vil det ikke være en automatikk i å få når man som hjelper anerkjenner den som søker hjelp?
Hvem er egentlig «de»?
Er «de» en ensartet gruppe fordi de opplever noen karakteristikker på samme måte?
«Men jeg er fortsatt svært opptatt av at vi har mulighet til å påvirke våre liv, en fri vilje, den gode mulighet til å finne økt mening og større grad av autonomi.»
Og for å kunne finne økt mening og større grad av autonomi, må man anerkjennes.
Man må definere seg selv og anerkjennes for det.
En fri vilje er noe man har når man som menneske er fri.
For å være fri, må man være trygg.
Er man utrygg og redd, eksisterer ikke en fri vilje på noe nivå.
Man kan jo prøve å tenke seg dette:
Man har «alt».
Man blir en kveld dratt inn i en park og voldtatt av fem menn.
Man blir redd.
Man er redd lenge.
Mannen syns det er nok redsel og går sin vei.
Han tar barna med.
Man er langtidssykemeldt.
Man må på AAP fordi man er så redd.
Man må flytte.
Man har råd til et rom.
Man blir ensom.
Man søker hjelp.
Man får vite at man må se fremover.
Man får vite at det er noe galt med seg.
Man får vite at man har det tross alt bra.
Man får vite at man har vært i offer-rollen for lenge.
Man har fått angst.
Man har lammende angst som gjør at man ikke kommer ut av stolen.
Man blir innlagt.
Man får diagnoser.
Man får mange. Det vil sikkert hjelpe.
Man får ikke bo i etroms`en.
Man vil ikke ha psykoer der.
Man må flytte.
Man får ingen leilighet.
Man jobber jo ikke.
Man må vente på bolig fra kommunen.
Man må bo på hospits.
Man må tenke positivt.
Man må ikke tenke på det man har mistet, det er sykt.
Man er sin egen lykkes smed.
Man har valgt situasjonen selv.
Man har fri vilje.
Man kan bare slutte å ha angst.
Man kan bare begynne å jobbe.
Hull i CV ingen hindring.
Ingen problem.
Bare man kommer seg ut av den offer-rollen!
Man er et null-menneske.
Man vil jo være offer.
Sier hjelperene.
Da må det jo være sant.
Man lurer på hva man gjør galt.
Det må man finne ut selv må man skjønne.
Man skjønner ikke.
Man er dum.
Man er dum og skjønner ikke at man har fri vilje.