Det er siste tiden blitt satt forstørrelsesglass på facebook-bruken blant millioner.
Her kan man velge hva man skal vise i større grad enn i virkeligheten (IRL).
Blant annet synes jeg at alle ser fryktelig pene ut, ofte! Sunne, friske i naturen. Og vakre på fest!
Instagram legger jo et siste finish! ..og på 1-2-3 ser alle ut som tatt ut av et magasin. Vanity!
Det er jo ikke bare negativt med å vise sin fasade i sosiale medier
Avstanden mellom «kjendisene» og oss andre er definitivt minket siste 5 år.
Før var det «de vakre og vellykede» og «alle oss andre». Nå er vi mer eller mindre medievante alle mann. Vi vet at vi tar bildet før festen starter og ikke dagen derpå. Dette bildet ble tatt etter med halsbetennelse og økt søvnbehov.
Eller nei… ikke det nei. Jeg gjør som alle dere andre, pynter meg og gjør det beste ut av det og ønsker dyna velkommen over hodet dagen derpå hvor hvile og fravær av bilder(!) settes pris på.
Forfengelighet- en av de 7 dødssynder
I djevelens advokat møter vi hva forfengelighet og behovet for å bli stor kan gjøre med et jordnært par. Jakten på berømmelse, jakten på makt og på muligheter.
Noen sier at det er en økt tendens til narsissisme på gang i dagens Norge… At det er flere som har behov for å vise seg fram og skinne, men at under teppet kan et mer skjørt selvbilde ligge å vake.
Jeg vet ikke om det er mer av selvdyrking, det er kanskje det. I tråd med muligheter og skjøre rammer, blir vi kanskje urolige og vil finne gullet i enden av regnbuen. Vi og.
Det jeg er mer opptatt av å ha en aksept for hvordan vi mennesker er skrudd sammen. At behovet for en fasade er vanlig, ikke noe nytt. Pene blomsterpotter på terassen, smilende familiebilder (kanskje rett før skilsmissen var et faktum) og tårene lagt igjen i huset når en går ut.
Uten en fasade blir vi svært hudløse, sårbare og deler alt med alle. Det er det som reality-sjangeren grenser opp mot, at plutselig blir menneskers privatliv filmet og brukt som underholdning. Der merker jeg at jeg fort skrur av tv, men det gjør jeg jo i grunn av det meste som vises der.
PS.
Anbefalt om menneskets svakhet i møte med makt, penger, anerkjennelse, skjønnhet: altså forfengelighet, er også Lying on the couch av Yalom å anbefale, ved siden av Devils Advocate.
PPS.
Det er ikke bare fasade å ville pynte terassen eller kroppen, så det er sagt. Det er jo estetisk og like ekte som joggebuksa eller skitten terasse. Poenget her er at noe vises frem, annet vises ikke, og i sosiale medier blir det tydeligere enn noen gang, at vi vil fremstå som vellykkede. Kanskje er vi det og! Bra folk, med stort sett gode interesser, treningsturer og bra holdninger. Det er ikke sikkert det er så mye sop under teppet, men litt kanskje?