Noen ganger faller man.
Da er den dyktige i knipe.
Prestisjen borte.
Da er den elskende i sorg.
Alene.
Da er veggen der.
Ruvende og vond.
Idrettsutøvere opplever det til stadighet.
De må satse høyt.
Naturlig konsekvens av å satse høyt er:
at fallet blir lengre når man først faller.
Andre faller langt styggare enn å mislykkes med å nå sine mål.
Sykdom.
Ulykker.
Traumer.
Brudd.
Sikrer man seg i livet sitt,
sikrer seg for en hver tabbe,
satser ikke,
ligger lavt i terrenget,
da blir ikke fallet særlig stygt.
Så man må kanskje velge.
Våger man satse,
så må man også våge tape.
Det er bare morsommere å få til ting godt,
enn ikke.
Det er bare hyggeligere med anerkjennende nikk,
enn et medlidenhetens sukk.
Det er bare morsommere å være i vinden,
enn å være i le.
Det er bare morsommere å ha masse energi,
enn å gå i hi.
Men det er når man ligger nede man bare har en vei foran seg,
opp.
Det er når man ligger nede at man kan legge en plan.
Det er når man ligger nede at man blir kjent med sine venner.
Det er når man ligger nede at nytenkning kan komme.
Toppidrettsøverne sier det enkelt,
vi må tåle nedturene.
Ikke gi opp håpet.
Ta en dag av gangen,
huske på målet,
huske at ingen andre kan gjøre jobben enn deg,
og vite at det må forsakes noe på veien.
(fritt sitert Hushovd og Bjørndalen, A-magasinet 5.4.13).
Self-efficacy
Det er et viktig begrep.
Banduras verk.
Til norsk: mestringstillit.
Self-efficacy handler om troen på at man har ressursene til å mestre.
Troen på at man kan påvirke sitt liv, sine valg.
Troen på ens egne evner.
Ting er mulig.
Ikke umulig.
Selv når det er mørkt.
En annen fagterm for dette er PBC, perceived behavioral control.
Altså troen på at man kan klare å utføre en ønsket atferd.
Så som å slutte drikke alkohol.
Røyke.
Overspise.
Underspise.
Jobbe.
Bytte jobb.
Få til noe godt.
For seg selv.
I sitt liv.
For når det er en vegg foran deg,
så er det alltid en dør å finne.
Det var dr. Wilhelmsens ord på at det fins muligheter.
Men enkelt er det ikke å holde motet oppe på bunnen av bakken.
Det er lettere på toppen.
Så mye lettere.
Hvis en tåler at toppen innebærer en fallhøyde vel og merke.
Hvis ikke det bare stresser, fordi man frykter å gå ned.
Ingens liv er uten motgang.
Jeg takker ikke for all motgang.
Det er ikke en gavepakke.
Motgang gjør jo vondt.
Men flere har sagt at man kan vokse av det.
Lære, blir mer ydmyk som menneske, få nye verdier.
Hvis man kommer seg gjennom, med helsen i behold,
vel og merke.
God kveld, god tro på deg selv!
Kommentarer
5 kommentarer til “Fallhøyde”
Det gir ikke så stor fallhøyde om en ligger på gulvet og gnager seg framover linoleumen. Men utsikten er heller ikke overveldende fascinerende. Så det kan være et poeng i å reise seg. Kanskje opp på kne i første omgang. Til man en dag kanskje står oppreist og kan skue utover sitt eget rike. Jeg skrev tilfeldigvis om de samme tingene på min egen blogg i dag, føler jeg, om enn på en litt annen måte.
En gang malte jeg et bilde. Det viser en mann med et bind foran øynene. Jeg kalte bildet «Utsikt». Og i det la jeg hva mannen faktisk ser, dvs baksiden av bindet han bærer. Ingen spennende utsikt det der. Egentlig på linje med nærbildet av linoleum eller parkett. Det blir litt stusselig i lengden med en slik utsikt.
Bind har vi alle fra tid til annen foran øynene, i en eller annen form. Kanskje kan det være en sannhet vi klamrer oss til, kanskje en løgn, eller at vi bare har blitt som myten om strutsen med hodet i sanden og velger å leve dagene våre slik, fordi å heve det krever noe av oss.
Jeg tror vi alle bærer på muligheten til å reise oss eller fjerne bindet vi måtte bære. Og kanskje da oppdage at det finnes både veivalg, muligheter og rettigheter framfor oss. Derfor tenker jeg også på tittelen på bildet som i «stå i utsikt til noe». Dvs noe om muligheter, håp og konsekvens.
Det er lite en står i utsikt til om en velger å stenge virkeligheten ute. Fordi de resterende valgmulighetene begrenser seg stort sett til å se på stengselet eller inn i sitt eget hode.
Jeg legger ved en link til utstillingen hvor bildet ble brukt. Utstillingen het synlig/usynlig. Titt innom eller finn på noe annet. Valgmulighetenes mangfold er tross alt en nærmest uendelig størrelse.:)
http://www.youtube.com/watch?v=COTPKiKbnhk
Ha en fin dag.:)
Bjørn
Nei, det kan kjennes trygt der på gulvet, men fin utsikt med mange muigheter er det ikke…
Det var en spennende installasjon, synlig/usynlig. Fikk litt frysning og omtanke på en gang…, med hjerteslagene og de små ufødte? Og kvinnekroppen vi ikke bryr oss om identiteten på.. tenkte jeg på.. Litt skummel slutt nesten, når det lages en maske med et smil… Jeg likte kunsten. Lurte på om jeg kan få den inn som et kunstnerisk innslag når jeg skal snakke om personlighet i et kurs, linken til youtube altså…
Kristina
Bare hyggelig om du kan bruke synlig/usynlig. Den ligger jo der på nett, så bare plukk med deg om du føler for det.:)
Bjørn
Godt å lese litt inspirerende ord i slutten av en altfor krevende praksis-periode. Ikke krevende fordi jeg føler meg utrygg der jeg er, ikke krevende fordi jeg ikke liker det jeg holder på med, men krevende fordi min tro på meg selv ikke finnes akkurat nå. En overbevisende stemme i hodet sier at jeg ikke får til noe, at jeg burde kaste inn håndkleet og gi opp alt. Heldigvis har jeg en siste sjanse, og nå skal jeg søren meg klare å finne fighteren i meg..
Ja, den stemmen i hodet har vi alle hørt nok av! Den spilles hos oss alle. Ikke lytt til den! Lytt til de stemmene som støtter opp, de som tenker: yes. Du prøver i hvert fall. Du stiller opp. Du klarer det.
De der går ofte på replay, de stemmene som ikke har noe godt å si til oss. Hvorfor gi dem næring ved å lytte? Erstatt tanken med andre tanker, de som avler troen og fighteren!
Her har du fra meg til fighter-delen: Bra jobbet, du er i gang, et skritt av gangen, tilbakeskritt gjør ingenting, hver dag har nok med seg selv, begynn med nye kort i morgen!