Flink pike-syndromet: Begrepet er mye brukt i disse tider. Men hva er det?
Vel, det er ingen diagnose, heller ingen egen personlighetstype som heter «flink-pike typen». Men går en gjennom artikler og ytringer om emnet, så vil vi se at det i denne betegnelsen tillegges noen personlighetstrekk, og slik kan man teoretisk lage en personlighetstype med dette navn, nemlig: Høy pliktoppfyllenhet, Høy omgjengelighet, Lav autonomi, Høy sårbarhet/nevrotisisme. Det vil si en type som gjør sine oppgaver grundig (positivt), men siden det kan være perfeksjonistiske tendenser og selvusikkerhet i bånn, vil personen fortsette å lete etter bekreftelse og ros for å kunne lande oppgaven. Selvusikkerheten og de høye kravene kan gjøre en flink pike sårbar for stress, og over tid et svært «slitent» nerve- og hormonsystem.
Men hva er alternativet? Å være udyktig? Kranglefant? Uryddig? Upålitelig? Alternativet er ofte ikke motsetningen, vi klarer uansett ikke forandre oss så mye selv med stor egeninnsats. Utfordringen ligger i at man bruker for mye psykisk energi på for mange områder i livet, mye uvesentlig energitap. Som med klimautfordringene, man må bremse noen energisluk. Vi kan ikke bruke mer energi enn vi har. Et hovedenergisluk psykologisk sett er å ikke sette gode nok grenser for seg selv. Så alternativet er å utnytte gode personlighetstrekk på en bedre måte, ved å lære seg å tenke noe mer «kynisk», lære seg å ikke være så opptatt av andres meninger og lære seg å leve med det uperfekte. Feil gjøres, hva gjør man med det? Det er bedre vinkling, enn: Hjelp jeg gjorde en feil!! Hva sier det om meg??? Jeg er fryktelig!!!! Jeg kommer aldri til å nå mine mål!!
En «flink pike» kan med fordel trene på å velge ut hvilke områder som er viktige for akkurat henne, trene på å ikke skulle være best, trene på å kjenne etter hva som egentlig driver henne. Dyktig og konfliktsky, det er helt i orden! Fortsett sånn! Men dyktig i alt? Og konfliktsky på den måten at du ikke kan si nei og sette grenser, si din mening og gå dine veier? Nei. Ta de gode egenskapene, og bruk dem! Men ikke overdriv og tren på å godta din egen stemme, meninger og behov – du er faktisk ikke til for at andre skal like deg! De andre – de kan ikke kontrolleres uansett, så….. forsøk å senke skuldrene og gjør ditt beste med å slappe av i jobb og hjem. Ingen vinner på at de flinke har høye skuldre og stresser selv når midnatt har besøkt klokken.
Er begrepet godt?
Ja, det kan ha en nytte for seg, for å jobbe med seg selv til å få en lettere hverdag. Men jeg tror noen bruker det litt som skjellsord og, for å dytte andre dyktige litt ned i søla. «Hun er en typisk flink pike» – det er jo rett og slett en negativ karakteristikk. Og det trenger ikke stemme. «Flink pike» skal ikke forveksles med ren dyktighet og pliktoppfyllenhet. Og mange kan nok være litt misunnelige for den flinke piken, for pass opp: dersom skuldrene blir lavere, og en klarer å sette gode klare grenser, så er det rett og slett en styrke. Men «den flinke piken» vet selv om hun er «flink pike» i negativ forstand. Hun vet selv om det fordi hun vil merke et element av noe smertefullt i hverdagen, en smertefull følelse av krav på alle kanter om å klare alt, fremstå god, og bli stresset av feil.
Stå på! Det er fullt mulig å lære seg å leke mer i livet, og senke stresset. Men… du må ta et valg, og jobbe aktivt med det! Lykke til 🙂
Kommentarer
20 kommentarer til “Flink pike syndromet”
Tankevekkende innlegg som får en godt voksen dame til å bl.a. reflektere over om hun har satt gode nok grenser for seg selv og om hun har lekt nok i livet.
Du har helt sikkert rett i at flink pike syndromet er knyttet til en del personlighetstrekk. Jeg tenker at det også har noe med tidsånden og dagens samfunn å gjøre. Det er uttalte og uuttalte krav til jenter og kvinner overalt. Man skal være slank, pen, brun, velutdannet, god mor, god hustru, god elskerinne,gjøre karriere og ha et stilig hjem hvor alle føler seg velkommen. Noen hver kan føle seg utilstrekkelig ved å lese om toneangivende kvinner i samfunnet som tilsynelatende får til det meste og som hevder at bare man er tilstrekkelig målrettet og planlegger godt,så kan man få alt. Det tidligere så berømte glasstaket er visstnok borte.
Kan alle disse uttalte og uutalte kravene være noe av grunnen til at psykiske lidelser blant unge mennesker later til å øke?
Jeg tenker at vi som oppdrar døtre har en stor utfordring i å lære dem å tro på egne evner og at de er gode nok. Ingen lett oppgave!
Klokken er 14. Jeg går fra kontoret – for å nyte vårsolen og leke!
Hei! Det er alltid vanskelig å generalisere, å se på de store trekkene, men jeg vil si at det også er mitt inntrykk at det er noe ‘samfunnsperfeksjonisme’ ute og går – spesielt blant unge kvinner. Høye standarder og et «utenfra blikk» på seg selv, kan jo lett lede til en følelse av mislykkethet. Det kan også føre til at man mister litt kontakt med seg selv, lever liksom bare etter prestasjonene og det tellbare.
Ønsker deg en god vårdag! Arne Næss begynte på sine eldre dager å hoppe opp og ned fra en benk i en park, for å leke mer og trene i naturen. Han virket jo litt snodig i disse portrettene, men… som den filosofen han var så hadde han nok et gjennomtenkt budskap bak hoppingen. Det å ta vare på den uskyldige leken, og gi litt F* i andres eventuelle dårlige tanker om en. Ja… så: GOD LEK!
Hei!
Jeg har vært en såkalt «flink pinke» hele mitt liv. Jeg kom til slutt til et punkt da jeg skjønte at alt hadde gått for langt og jeg måtte ta bedre vare på min psykiske helse og la folk skjønne at jeg ikke alltid kunne være overalt, stille opp på alt og ordne alt for alle..
Svært få mennesker skjønner hvor vanskelig det er å hele tiden leve med forventningene på seg. Man skaper vel de forventningene selv, men flinke piker er sine egne verste fiender. De dømmer seg selv hardere enn noen andre kan gjøre, men allikevel vil de veldig gjerne gjøre alle til lags. Døgnet har aldri nok timer, man har aldri mange nok armer og man kan aldri puste ut.
Visst bruker jeg dette til daglig i min arbeidssituasjon, og mange av de disiplinene man har lært som «flink pike» er uvurderlige i profesjonelle sammenhenger, men det er også viktig å lære seg å «gi faen». Det var det vanskligste for meg.
Spennende blogg du har! Gleder meg til å følge deg videre!
Hei, og takk for dine refleksjoner om det å være innunder huden til en flink pike. Det er som du sier, skikkelig slitsomt(!) livsprosjekt. Det er synd at mange må bli voksne før man forstår hvordan energien kastes bort, på grunn av tanker om andres forventninger og fordi man ikke tør å vise andre sider av seg selv enn den snille, fine, gode, smarte fasaden. Det er trist. Jeg har møtt mange barn(!) med nokså sterk angst, fordi de skal gjøre alle til lags, er redd for autoriteter, og skal være flink i alle fag. Så synd, dette stresset. Fint at du har tatt vare på dyktigheten din, men lært deg å «gi faen» også! Bra jobba!
Hjemme ble jeg oppdratt til å være flink pike. De hadde store forventninger til sin datter. Måtte spille piano og opptre for gjestene hjemme. Jeg hatet det, men fikk jo mye ros og det digget jeg. Danse ballet ,være flink p skolen, alltid smile og og neie pent til alle. I arbeidslivet ble jeg turbo Mette. Hun som elsket å gjøre det bra,helst bedre enn andre. Og jeg fikk jo mye ros. Jeg var også gjerne midtpunkt i selskaper og var nok ikke den beste til å lytte til andre. Nå mange år senere har jeg skjønt hvor stressende dette livet var. Men jeg skylder litt på oppdragelsen jeg fikk hjemme. Nå er det mine barn, barnebarn og venner jeg setter i fokus . Deilig å slappe av fra karriere og stress. Nyter livet nå:-)
Takk for din kommentar!! Hvordan klarte du å forandre kurs?
Det kan stemme ganske godt, men tror du ikke også at «flink pike»-syndromet for det første ikke bare rammer jenter men også gutter? Det ligger også veldig mye i samfunnet, ved vi via Internett f eks skaper en konkurranse oss selv i mellom om å være best mulig på alle områder, og vise seg frem… Særlig unge blir jo lettere påvirket av dette, og tror at de «må» være slik og gjøre sånn..
En annen oppfatning er at «flink pike» ofte kan være en måte å takle vanskelige følelser på? Skjule og dekke over, akkurat som andre reagerer ved å bli utagerende.
Jo – flink-presset i individet kan selvfølgelig ramme gutter og menn også! Men… ja noen ganger får man vel sånne kjønnsmerkelapper, som «de urolige guttene» og «de stille flinke jentene» – hvor den første gruppen blir sett for sine vansker og ikke den andre. Men hvor langt egentlig den kjønnskategoriseringen gjelder, og om det gjelder i det hele tatt, det er viktig spørsmål!
Og! Jo. Veldig enig med deg, at det å bli en flink pike med alt på stell kan være en mestringsstrategi, en måte å skjule seg. Winnicot, en britisk psykolog med stor innflytelse, presenterte teorien om barnet som utviklet «et falskt selv» – et skall, som ble laget som et forsvar, men også fordi individet opplevde et krav om å være på en bestemt måte for å bli akseptert. Jeg tror mange gjemmer mye fint, ekte og sårbart bak flinkheten!
Godt innlegg – og klart en tankevekker.
Personlig tror jeg begrepet ofte brukes om unge kvinner i arbeidslivet som i forhold til kolleger blir litt vel intense og kanskje litt «overivrige» – sitter ytterst på stolen og nikker bekreftende mens de tar på seg oppgaver, «jammen, det kan jeg gjøre», fordi andre ikke umiddelbart gjør det samme. Noen ganger blir dette etterfulgt av en oppgitthet: hvorfor ender akkurat hun med alle oppgavene … hun er sliten, sitter overtid…
Dermed kan det vel også være at hun gjøres til en «flink pike», mer enn at hun er det. Å navne en kollega flink pinke kan være en liten hersketeknikk – litt sånn «ikke være så hysterisk». Om unge menn i samme situasjon sier vi kanskje «ivrig»?
Selv deler jeg medarbeidere (OBS! kun i mitt hode) for foroverlente og bakoverlente. Et sted i midten er å foretrekke – så kan kanskje flere av oss lene seg forover i blant?
Her er det mange kommentarer som får meg til å tenke på begrepet, hvor viktig det er å definere begrep og prate om innholdet i et begrep. Jeg har ikke tenkt på «foroverlent» og «bakoverlent» før, men likte bildet! Også viktig hvilken effekt faktisk «den flinke litt overivrige» kan ha på omgivelsene.
Hei
For mange er for opptatt hva andre mener og synes om seg. Klarer
man å være fornøyd med seg selv, uansett hva andre mener- kommer man langt.
Man må gjerne være flink pike hele livet, men da må man ønske det sel, ikke leve slik for andre.
Kvinner spesielt må bli bedre på å gi litt faen rett og slett.
Det sitter som kjent mellom øra.
http://www.vargas12.com/2013/na-dine-mal-med-riktig-innstilling-til-livet/
Vargas
Hei Vargas. Ja! Det sitter mellom øra – helt klart. Mange har aldri forsøkt å gi blaffen, alt blir like viktig. Her er det bare å starte treningen…. Verden går som regel ikke under selv om man ikke leverer perfeksjonisme eller viser seg i sånn halvveis / grei nok form. Det er jo en viktig erfaring å gjøre seg.
Jepp! Med familie og barn så gir jeg nå faen…nav-trygda dekker mine behov, skal noen på ferie eller ha noe, fiks det sjøl jeg gidder ikke være Jesus lenger. Uten press så har jeg det helt strålende.
Gi faen ja… det kan jo være viktig egenskap det – men det kan kanskje gå for langt og? At man liksom blir bitter og passiv-aggressiv? Jeg vet ikke. Men jeg likte kommentaren til Heidi om å være passe foroverlent og bakoverlent – altså litt rett opp og ned…. For det er jo godt å få til noe godt på jobb eller gi noen en hjelpende hånd, men grunnen for at man gjør det – om det er fordi man ønsker å gjøre noe godt eller om det er for å fremstå godt / ikke klarer å si nei, der har vi jo noe å tenke over 🙂
Nei «flink pike» er ikke et godt begrep. Det er et meget dårlig begrep som bør skrotes raskest mulig.
Hvis man tror at problemer knyttet til en overdreven pliktfølelse og stress i forhold til følelser av egen utilstrekkelighet er noe som kun rammer damer så har man bommet. Man kommer skeivt ut før debatten om hvilke personlighettrekk som ligger i begrepet engang har startet.
Ja, det er nok ikke enkelt å dele sånn i kjønnsstereotypier… Men, det kan jo allikevel være et viktig begrep, som omfatter noe mange kjenner seg igjen i, eller kjenner sine klienter strever med. Merkelapper, diagnoser, personlighetstyper, vil alltid ha noe reduksjonistisk over seg, man forsøker å si noe komplekst i ett enkelt begrep. Flere enn deg mener at dette ikke kun gjelder jenter/kvinner!
Bra blogg!
Det er Magne fra VG her. I dag har jeg valgt innlegget ditt som dagens anbefaling på Lesernes VG, du finner det nederst på forsiden til http://vg.no
Er det andre som skriver en god blogg og vil ha mange nye lesere, ikke nøl med å sende en epost til meg på magnea |a| vg.no eller @magneda på Twitter.
Hei! Moro. Takk!
Hilsen Kristina
åh dette var godt skrevet og en ganske kort og grei oppsummering av hva det egentlig går ut på.
Hei! Takk for at du leste, og kommenterte!