For spak til beltelegging?

Som psykologistudent tenkte jeg at jeg burde få meg hands-on erfaring med pasienter innen psykisk helsevern. Derfor fikk jeg meg jobb på et av de mindre sykehusene i Oslo. Bak de lukkede dører låste jeg meg inn, sammen med de andre i personalgruppen. Det klirret i nøkler, overalt. Tross alt: en lukket avdeling for de som er innlagt. Jeg skjønte fort at jeg ikke stortrivdes. Men jeg ville ikke gi meg ved første korsvei og ble en del av miljøarbeidertjenesten. De første gangene alarmen gikk ville jeg gjøre som forventet av meg. Bidra til å se om noen var i fare. Men det jeg så den dagen satte meg brått i en frys-tilstand. Overleger, avdelingssykepleiere og handlekraftige miljøarbeidere la pasienten på en – to – tre i belter. Ja, slike belter som man tror bare finnes på film. Brede belter i egen belteseng. Som Jesus. Nei, han fikk spikre. På et kors. Det var jo verre. Beltene spant fast en hånd på den ene siden og en hånd på den andre. Ett ben på den ene siden og ett ben på den andre. Så lå pasienten der i kors. Og ropte enda mer. De sa det var for å beskytte pasienten. Mot seg selv. Og beskytte personalet. Jeg trodde dem. Og tror dem.

Neste morgen banket jeg på døren til sjefen. Jeg håpet å slippe å bli bedt om å legge noen i belter. Den myndige sjefen tok brillene ned på nesen og smilte. Ikke et varmt smil. Ikke et smil av glede. Kanskje et smil av usikkerhet eller irritasjon? Eller overbærenhet?

I mediebildet siste uken har det blitt satt spotlighten på tvangsbruk i psykiatrien. Det har blitt skrevet om de mektige og de svake. Fagfolkene i psykiatrien legger ikke pasienter i belter før de vurderer at det er det hensiktsmessige grepet. Avdelingsoverlegen må dokumentere bruk av tvang, alltid. Vise til vedtak – og tolking av loven. Pasientene har formell klagerett. Og den benyttes. Ofte!
Med tiden så jeg at det var mye varme i psykiatrien. En psykiatrisk sykepleier lærte meg at belter for noen oppleves bedre – enn det rammeløse kaoset. Det aller verste man kunne gi dem var et varmt bad, sa hun, der vannet forsterket den indre følelsen av grenseløshet. Jeg lurer fortsatt på dette.

Så hva mener jeg?
Bruk av belter er en kjent alvorlig inngripen i en persons autonomi. Det er avgjørende å forsøke forebygge dette, redusere beltebruken, ved å forsøke være i forkant – og alltid analysere godt i etterkant hva som var utløsende. Ikke minst må det virkelig være på sin rett å forklare pasienten hva som skjedde – i etterkant. Høre hvordan det opplevdes. Se om det kan forsøkes å få en felles forståelse. Og mitt aller viktigste motto er: gjøre miljøtjenesten trygg og god – og forsøke jobbe med gode arbeidsvilkår og god bemanning.

Helseminister Bent Høie syns jeg jammen imponerer med sitt engasjement for psykisk helse og god behandling. Det er utrolig viktig at psykiatrien ikke blir et lukket sted uten innsyn. Alle trenger en djevelens advokat, ikke minst de med makt.

#respekt


Kommentarer

2 kommentarer til “For spak til beltelegging?”

  1. Jeg har selv vært innlagt i psykiatrien og kan med hånden på hjertet si at de gjorde sitt ytterste for å ikke bruke tvang. Jeg ble noen få ganger holdt fast (jeg var ikke myndig, så det var ingen belter), og i dag, flere år senere, er jeg takknemlig for det. Kanskje var det nettopp det å «bli holdt» jeg trengte?
    Jeg synes det skulle vært tilsvarende i voksenpsykiatrien, at en ikke bruker belter, men heller holder folk fast om det er nødvendig. Jeg forstår at det kan være vanskelig både med tanke på bemanning og fysikk (kvinner klarer gjerne ikke å holde menn fast osv.), men det er det jeg forestiller meg hadde vært det mest verdige i en slik situasjon.
    Rebekka

    1. Takk for fint svar. Slike svar som hjelper oss klinikere til å bli bedre i jobben vår.

      Godt å høre at du fikk hjelp.

      – Kristina