Det er vanskelig å gi slipp på noe.
Å la noe gå.

Kan det være noe godt i avslutningen?
Å ramme inn det som har vært, og se på stien fremfor mer enn fotavtrykkene bak?

I terapi så går vi ofte gjennom mye gammelt.
Det tørkes støv av begravde spøkelser.
Minner bringes frem igjen.

Betyr det å grave seg ned?
Å åpne dører som bør forbli lukket?

I terapi handler det mer om at noe er blitt lukket for hardt eller brått.
Eller aldri lukket skikkelig.
Det handler også om at for å gi slipp, på kontroll, på oppvekst og relasjoner, og gå videre på livets mystiske vei,
så må man tåle å ha dører åpne. Ved åpne dører kommer ikke spøkelsene frem. Åpne dører er med på å styrke deg. Å gjøre deg kjent med din egen livshistorie, personlighet, tidlige relasjoner og erfaringer. Aksept for det som har vært, på godt og vondt – og med åpen dør gå videre.