Mange ungdommer strever med å sette grenser for seg selv og sin kropp.
Strever med å si nei til kysset det ikke vil ha.
Si fra at sjåføren ikke må kjøre for fort.
Stoppe å drikke før de andre.
Tørre si at man er lei seg og ikke har det bra.
Sette grenser og være komfortabel med autonomi.
Vi ønsker å lære barn og ungdom å sette grenser for seg selv
At de lærer å respektere seg selv, sine meninger, sine følelser og sin kropp.
At de ser når noen vil påvirke dem til noe – og at de evner å si nei.
Vi ønsker også at de evner å respektere andre, sette seg selv til side, og være vennlig til tross for en eventuell dårlig dag.
Når begynner denne treningen på å kjenne egne behov og grenser?
Begynner det når man er 13 år?
20 år?
3 år?
Toleranse for barnas behov – legger grunnlaget for ungdommens styrke i sin stemme?
I vår daglige kontakt med barna våre viser vi om deres stemme er verd å lytte etter.
Godtar vi deres spekter av følelser? Godtar vi vårt eget følelsesliv?
Et barn kan bli slitent og surt.
Det kan en voksen også.
Et barn kan bli presset til å være blid, selv om det er trist.
Det er voksne eksperter på.
Et barn som smiler på et bilde, betyr ikke et lykkelig barn.
Så er det med en voksen.
Et sint barn er et barn med frustrasjon, en naturlig følelse som dukker opp når noe er utfordrende, når noen har vært slemme mot deg, eller når du er kjempesliten.
Sånn er det for voksne.
Barn liker ikke å bli kommandert.
Ikke voksne heller.
Barn liker ikke å klemme andre på kommando.
Sånn er det med voksne også.
Hyggelig å være hyggelig
Personlig syns jeg det er så hyggelig når mine små er glade og hyggelige:-)
Søte og snille. Jeg blir i godt humør av det, og ønsker mere av det.
Jeg forsterker det forhåpentligvis, for det er fine kvaliteter.
Men… det er jo like mye av andre følelser hos et menneske. Det er lov å være lei,
sint, frustrert og sliten. Det kan ikke gå utover andre hensynsløst selvfølgelig,
men det kan møtes på en aksepterende måte av andre, at det er lov å ikke smile og neie og bukke og klappe.
Små barn roper: Nei, jeg vil ikke…
Ordene kommer lett som bare det.
Rett fra levra, om du vil.
Intet filter er skapt…. ennå.
Filteret mellom det du føler og det du uttrykker.
Før kompleksiteten kommer inn.
Før du kan det å ta hensyn til andres følelser.
Jeg tør si det så sterkt som at barn med sunne relasjoner og sunn oppvekst kan si: «nei, jeg vil ikke». Barn født under miljø med preg av omsorgssvikt lærer veldig tidlig at det ikke er plass til et «nei». De kan bli stille og samtykkende. Unngår å skape mer trøbbel enn allerede er. Undertrykker. Blir fremmed i sitt eget skall. Sier «ja» fordi det forventes, og vet egentlig ikke helt hva egne behov og meninger er….
På samme måte som «et falsk selv» kan utvikles – så kan et veldig sint barn streve med noe av samme dynamikk. Det er vanskelig å sette grenser og oppleve en god regulering.
Jeg vil ikke gi deg en klem, sa barnet
Jo… gjør det vennen min, for bestemors skyld, sier den voksne (tydelig brydd).
Barnet gir motvillig bort en klem. Preget av sterk ambivalens. Han hadde jo sagt nei. Men far overprøvde det. Skammet seg tydeligvis. Han burde visst ikke følt det. Han burde ha sagt ja. Selv om han ville si nei. Ressonerer gutten.
Hmmmm…..
Dobbeltkommunikasjon
Hvorfor må barnet gi bort klemmer når det ikke vil?
Hvis vi er opptatt av at ungdommer skal klare å sette gode grenser for seg selv, ved blant annet å lære å si nei når de mener nei, for eksempel i kroppslig kontakt, da bør vi nok starte når de er små.
Dobbeltkommunikasjon omhandler det å si en ting, og mene noe annet.
Si en ting, og vise noe annet med kroppen.
Eller si en ting noen ganger, og det motsatte andre ganger.
Dobbeltkommunikasjon forvirrer.
Sårbare barn blir mer forvirret enn robuste.
Gi en klem til tante nå da….
Mang en gang har jeg selv liksom dyttet barna mine til andre, for at de skal gi sine hei- og hadetklemmer.
Eller sagt: spis opp maten, lat som det er godt hvis du ikke liker det.
Eller blitt irritert hvis de viser «negative» følelser når det ikke «passer seg».
Ydmykhet, høflighet, respekt
Det er viktig å erfare at det er hyggelig å respektere andre,
ved å si hei og hadet, si takk for gaven og maten, sånne lette hyggelige menneskelige ting.
Men det er også sånn at barnet og ungdommen, og den voksne,
kan få lov til å vise et dårlig humør. Få lov til å ha sine egne grenser for nærkontakt.
Være syk og sliten. Ikke være familiens solstråle. Ikke dele ut koser eller smile pent på bilder.
Hvis vi vil at ungdommene skal klare å være tydelige på egne grenser,
vel… da må vi nok godta at vi må lytte til barna tidligere.
Kommentarer
4 kommentarer til “Grensesetting – men samtidig ta hensyn til andres behov. Dobbeltkommunikasjon?”
Det er et stort og viktig tema du tar opp. Man har så mange håp når man få barn. Håp om at de skal vokse og blomstre, bli selvstendige og ta sine egne valg, mestre livet på godt og vondt. Mest av alt håper man at livet skal bli godt for dem. Så tar man sine valg som foreldre for å gi dem er godt utgangspunkt. Man tenker ofte på sine egne foreldre og hva de gjorde. Kanskje vil man gi det samme som man selv fikk til sine egne barn,fordi det var godt. Kanskje vil man gi noe helt annet, fordi man synes at det man selv fikk ikke var godt, fordi man savnet noe. Jeg tror de fleste foreldre handler i beste mening og gjør det de tror er best for barna, og så kan man allikevel oppleve at det ikke blir bra, at barna ikke blomstrer, at livet ikke blir godt. Det første spørsmålet som dukker opp da er gjerne «hva har vi gjort galt?» Ofte får man kanskje ikke noe svar på det, men man slutter aldri å spørre. Å være foreldre er den vanskeligste jobben man påtar seg i livet.
Takk for tanker. Ja, det er virkelig en vanskelig og sårbar oppgave å være forelder. Man ønsker å gi dem alt; kjærlighet og styrke, mot og visdom. Man ønsker at de skal trives og le sin klukkende latter, se glimtet i øynene og se livet skinne. Så … vet vi jo at livene til de små fra første dag ikke er enkelt, og hvis det er ekstra motgang så gjør det vondt.
Jeg snakket med en nydelig gammel dame, som hadde mistet et fantastisk barn i rus. Hjertet velter seg nesten av å settes inn i en verden med så stor kompleksitet og smerte. Når barn er syke så gjør det vondt, og når de er redde eller ulykkelige så møter man dem som egne univers, som har sitt perspektiv.
Bloggen her var heller ikke enkel. Å skrive om noe så komplekst, som barnas egne grenser og integritet, i møte med omgivelsenes forventninger og normer. Begge deler, så viktige, men derfor er inntoning (å se barnet) i hvert fall et sårbart barn, viktig å lære noe om og snakke om. Oppskriften, den har jeg imidlertid ikke….
Ha en fin dag.
Interessant å lese. Og som alltid trigges det noe i meg når slike ting blir et tema. Jeg begynner å tenke på min egen barndom, men også barndommen jeg ga egne barn. Hva bar jeg med meg? Hva nytt skapte jeg? Hvor gjorde jeg rett, hvor gjorde jeg feil? Hva bærer de med seg? Hvilke verdier fikk de, hvilke utviklet de videre,hva slags ballast og hvilke redskap har de den dagen de selv blir foreldre eller noe blir vanskelig? Men jeg tror det er slikt en som foreldre lever med og må leve med, når en ikke lenger står midt oppe i bleieskift, skole eller tidlig voksenliv, og valg må taes der og da.
Ha en fin kveld.:)
Bjørn
Jeg vet, man kan virkelig begynne å lure på hva man egentlig har gitt sine barn. Men jeg har lært av en god kollega, at forskningen vil ha det til at foreldres egne refleksjoner om sin foreldrerolle, refleksjoner om sin oppvekst, og refleksjoner om hvordan ting kan gå «i arv», gir god effekt på tilknytningen barnet får til deg. Altså ikke om ting er gjort rett eller galt, men at foreldre tør å åpne refleksjonen, det alene skal være godt.
Jeg liker den forskningen…. 🙂