Siste tiden har Aftenposten satt fokus på helsepersonells beskrivelser fra sin arbeidshverdag, via flere store kronikker og artikler.

I dag er imidlertid forsiden pyntet med en forskers sammenligninger – at det skal ikke stå så dårlig til allikevel. For en seniorforkser peker på det samme som myndighetene, det er ikke bedre andre steder. Snarere verre. Derfor er det ikke så ille. Så det så.

Hvorfor sammenligner man plutselig med sykehus som har ennå dårligere økonomi, i kriserammede land, i syd-europa? Vi vet jo at Norge er et rikere land enn mange, for tiden. Kåret til miss-europe år etter år.

Er det slik vi skal tenke om familieøkonomi også? At dersom noen tjener 250.000 kr i året og skal forsørge to barn, så er ikke det noe å vise til – sammenlignet med andre land.

En slik retorikk gavner nok ingen. Og hvis en skal ta sykepleierne på dette, så må det være fordi at vi ser opp til de andre lands systemer. Hvis ikke har det ingen hensikt med en slik sammenligning.

Aftenposten trykker statistikk om at det er jo bare 24 % av sykepleierne som er utbrent her i landet, mot 78 % i Hellas. Oj, konklusjon: da er det jammen bra her til lands. Denne argumentasjonsrekken imponerer ikke meg. Jeg ser ikke vekstpotensiale i slikt syn på arbeidstakere. Det blir bare stusselig retorikk.

Barns depresjoner betyr vel ingenting når jeg tenker meg om, i Somalia sulter de. Hva betyr egentlig noe, hvis en starter slike måter å regne på?

Vel, nok å tenke på.