Jeg leser Elaine N. Arons bok om det å være en særlig sensitiv person.

Det får meg til å tenke på forholdet mellom introversjon og sensitivitet. Viser til min tidligere artikkel i Aftenposten: Ingenting galt med å være introvert

Det er å forstå som ulike trekk ved personligheten, men i femfaktorteorien (Big5) kommer ikke sensitivitet frem som et eget trekk. Det faller nok både inn under fasetter i introversjon og under nevrotisisme.

Det er bare det at sensitivitet er et så viktig og forståelig trekk, når man setter seg inn i det. Og det har noen fellestrekk med trekket introversjon. Det er viktig å huske at både den sensitive og den introverte er ofte meget sosialt rettet, og derfor trenger å trekke seg tilbake til rolige rom, mentale eller fysiske, for å hente seg inn igjen. Reflektere og fordøye.

Grunnen til å sette seg inn i slike trekk er å få økt forståelse for ulikheter mellom oss, og ikke minst økt toleranse.

Er du veldig sensitiv?
Jeg pratet med en herlig psykolog her om dagen. Og vi snakket om forskjellen mellom det grove maskineriet som fungerer overalt og er robust, og det finere maskineriet f.eks fin elektronikk, som kan skape langt flere prosesser, men også lett forstyrres av påvirkning.

Kanskje ikke overraskende, men jeg er jo av den sensitive finstemte typen. Tar inntrykk inn og fordøyer, og har det som en ressurs men også som en byrde.

Jeg leser boken med entusiasme. Kanksje den treffer deg også?

Ha en fin ettermiddag, alle mine nye og trofaste lesere! Dere betyr mye for denne bloggen 🙂 og jeg håper dere berikes!