Jeg blogger fordi jeg må.
Det er ord hele tiden som leter etter en plass å være.
Det er engasjement hele tiden som ikke finner sitt spillerom.
I en blogg får man tenke og utvikle seg,
dag for dag.
Det er stor forskjell på en blogg og en dagbok.
Det er en kommunikasjon tilstede.
Kommunikasjon kommer fra det latinske ordet «communicare»
Det skal bety noe sånt som «å gjøre noe felles».
I det øyeblikket noe deles, endres en form.
Det er delt, og en kan få respons.
I fredagens A-magasin kan en lese om kvinner som uttaller seg i det offentlige rom.
Om forsiktighet. Om trusler. Men også om drive og behov for de engasjerte kvinner.
Og jeg er glad for å ha denne bloggen, og dere lesere.
Ikke på grunn av markedsverdi.
Ikke på grunn av jobben min.
Men fordi i det jeg publiserer noe, vokser jeg litt.
Jeg kan endre litt mening, noen ganger er jeg ikke helt fornøyd.
Men jeg vokser av å tenke, skrive og kommunisere.
Og jeg ser det også litt som et samfunnsansvar.
Fagkunnskapen min trengs der ute, det trengs å være lett tilgjengelig, for en bred gruppe.
Her nås noen, flere og flere.
Avslutter med sitatet til Helen Keller (1880 – 1986), den unge forfatteren som mistet syn og hørsel som liten:
«Vær i godt humør. Ikke tenk på dagens fiasko, men på suksessen som kan komme i morgen. Du har satt et vanskelig mål for deg selv, men du vil lykkes om du holder ut, og du vil finne glede i å overvinne hindre»
(ref. A-magasinet, s.27, 07.06.13).
Sånne forbilder trenger småjentene – ikke prinsessene
Sånne forbilder trenger ungdommene – ikke botox og silikon-idealene.
Sånne forbilder trenger jeg – som i disse dager vurderer å satse fullt for meg selv. En drøm. Skrive, tenke, møte, forelese, ha terapier… min egen hverdag i mitt eget firma.
Det er mulig å følge drømmene – i hvert fall betyr det noe å tro på det. For uten tro, løfter man ikke fjell.
Man løfter antagelig ikke fjell med troen heller. Men litt sterkere blir man, så en stor stein, om ikke annet 😉
Ha en fin varm sommerdag
Er den kald, så fins det kanskje varme andre steder?
God litteratur? Gode aviser? God musikk? Gode folk?
Kommentarer
5 kommentarer til “Jeg blogger fordi….”
Hei, takk for refleksjoner – om din vei til uttrykk.
Jeg legger til at jeg selvfølgelig ikke «må» – som i en plikt.
Men som en «drive» – en god indre motivasjon – noe naturlig.
Noen psykologer er opptatt av å finne «flyt-sonen», hvor tid og sted ikke er i bevisstheten, hvor bekymringer om fremtid og fortid ikke melder seg, hvor en har det godt og bare «gjør» eller «er». Det er en god psykisk tilstand, som kommer og går i løpet av en dag. Ved mye stress har man lite flyt… Det meste blir plikt, påkjenning, krever noe.. Det er sunt å finne de områdene hvor en lettest finner en slik god modus…
Hei igjen.
Jeg forsto den med «må».:)
Jeg må heller ikke skape noe. Eller uttrykke noe. Men jeg har en sterk drive, som du sier. Hva jeg gjør er ikke nødvendigvis det viktigste, men jeg trenger ett eller annet felt hvor jeg kan oppleve intensitet, og det å bruke meg selv, hvor jeg føler meg både utvidet og med et tydelig omriss.
«Flyt-sonen» er god. Jeg opplever den på mange felt. For eksempel i en god samtale. Eller i korte øyeblikk når jeg maler. Da oppstår det en form for dialog mellom motivet og meg selv. Det høres svulstig ut, men det er reelt. Og alt annet forsvinner.
Jeg leste et sted her at du tenkte å begynne for deg selv, og satse på ting som foredrag og lignende – om jeg ikke husker feil. Det høres veldig spennende ut. Jeg tror du i en slik jobb vil veksle sterkt mellom flyt-sone og spenning/pirring/usikkerhet. Men at du også vil føle deg løftet når du gjennomfører for eksempel et foredrag. Litt som jeg gjør når jeg åpner en utstilling. For det er da alt faller på plass. Det er da kunstneren blir løftet og arbeidet en har lagt sjelen i verdsatt. Jeg elsker utstillingsåpning, på tross av min sosiale angst. Skårderud har et kapittel om dette i Uro. Og for meg var det veldig lett å kjenne seg igjen i mye av det han formidler.
Del gjerne flere tanker rundt planene/visjonene dine, om du føler for det.:)
Ha en flott dag.
Bjørn
Hei.
Hvorfor en skriver blogg var et interessant tema. Jeg tror det finnes et hav av motiver. Noen blogger om møblene sine, noen om sminke, noen om frimerker og noen om psyke. Jeg tror at det for mange også handler om å føle seg sett.
Jeg blogger ikke fordi jeg må. Jeg blogger fordi jeg kan. Og jeg startet med det fordi noen som hadde lest ting jeg har skrevet i andre sammenhenger ba meg om det.
Da jeg startet bloggen min Vannlandet, så forholdt jeg meg til det som jeg gjør med et kunstprosjekt. Jeg har et formidlingsbehov, og en skapertrang, og jeg ser på bloggen som et stort bilde som langsomt vokser. Det er ingen dagbok. Selv om jeg bruker meg selv som et bakteppe, så handler bloggen min ikke om å fortelle om livet mitt. Mitt liv er kun redskapet jeg kan bruke for å få formidlet det jeg vil. Som en pensel er et redskap, og farger er det. Eller en modell. Enten modellen er meg selv eller noen andre. Om jeg maler et selvportrett så handler ikke det ferdige motivet om meg, men det betrakteren kan legge inn i det av sin egen historie. Det jeg selv har lagt i det er i beste fall som en retningsangiver, en peker mot et tema.
Når jeg skriver får jeg samtidig synliggjort tanker jeg har, og ryddet opp litt i meg selv. Jeg får sett nærmere på ting, som for eksempel mine egne holdninger. Og innimellom får jeg tilbakemeldinger som sier at det jeg skriver betyr noe for en eller annen. Så på den måten får det jeg holder på med samtidig en liten verdi, og i det også jeg selv. Likevel er det slik at det er de færreste som gir tilbakemelding, men det er helt greit.
Når jeg maler et bilde er det på samme måte. Det er lov å si hva en tenker om arbeidet mitt, det er lov å dele de tankene og følelsene en får som omhandler en selv, men det er også lov å verne om sin egen opplevelse. Likevel gjør det meg glad når noen tar seg bryet med å si noe til meg.
Jeg skriver med bakgrunn i at jeg har angst. Men jeg skriver ikke for å fortelle hvor forferdelig det er å leve med noe slikt. Jeg skriver fordi jeg vil si at det er mulig. At livet kan ha mye å gi selv om det i blant gjør vondt å leve det. Jeg forsøker å formidle at alt håp ikke er ute selv om en får en utfordring, at alt ikke blir umulig selv om noe blir det. Enten begrensningen skyldes en vanskelig forhistorie, angst eller en annen diagnose, noe fysisk eller hva enn det måtte være av utfordringer en kan kjenne på. For alle kjenner på noe. Alle står fra tid til annen i motstand. Så det å stå i motstand er ikke noe som gjør en spesiell. Det er ikke det som gir deg din identitet. Det identitetsbærende ligger i hvordan du forholder deg til motstanden.
Og nå begynner dette å bli mange ord, så jeg får avslutte.
Ha en fin søndag.:)
Bjørn
Viktig med kvinner som vil og som tør å mene noe.I følge Bourdieu,så er vårt samfunn så innpreget av maskuline idealer at vi knapt aner omfanget av det.
Ja, det er nettopp det – å tørre mene noe, klart og tydelig.
Og jeg skulle gjerne likt å vite hvor dominert av maskuline krefter samfunnet egentlig er… hvor langt har vi kommet.
Et stykke på vei, så klart, men når en ser statistikken på ekseperter i det offentlige rom (blant annet) er det et annet bilde som danner seg.
Takk for referanse! Ha en fin kveld!